Å tenke sikkerhet i klasserommet

Tove tipser på sin blogg om LastPass som er et lite program som gjør at du slipper å bruke dine brukernavn og passord f.eks. når du logger deg på Its learning omgitt av elever. Mange av oss bruker gjerne samme brukernavn og passord (??!) til Its learning og til andre nett-tjenester. Og her er det altså verktøy som LastPass er nyttige. Selv bruker jeg en tilsvarende tjeneste som jeg har nevnt før, 1Password, men det er kun for mac. LastPass er for både windows, mac og linux og det er gratis. Tenk sikkerhet!
Egentlig er ikke jeg begeistret over blogger som hele tida ramser opp nye fantastiske verktøy, men siden jeg nevnte Etherpad her forleden, kan jeg jo nevne at Google har nye samarbeidsverktøy på gang, noe de kaller for
Vi får se om det svinger når det kommer, jeg ventet lenge på wikiverktøyet deres, Google Sites, som kom etter lange forsinkelser, men som vel ikke akkurat tok av. Forhåpentligvis er Google Waves mer spennende. Google Wave (Fredd Rundevold tipsa meg om dette på sin Twitter). Google Wave skal være litt av alt bare enda bedre. Kanskje vi tar bølgen (haha).

Hva er en god arbeidsplass?

Microsoft vant konkurransen om "beste arbeidsplass" (i klassen for store selskap) fordi de gir de ansatte tillit og frihet. De kontrollerer ikke når og hvor de ansatte jobber, "så lenge de lever opp til målene som selskapet har satt for dem. Det betyr at de ansatte i praksis kan jobbe under en palme i Thailand, om de skulle ønske det." i følge E24.
Jeg tviler på om skoleverket har vært med på denne kåringen, men noe av grunnen til at jeg trives i skolen er at jeg har stor frihet. Skolen min har praktisert "bunden tid" på en fleksibel måte slik at jeg i stort grad har kunnet bestemme når det har vært hensiktsmessig å jobbe hjemme, og når det er hensiktsmessig å jobbe på skolen. Når det er sagt, synes jeg det er ganske ok å jobbe på skolen. Det er ikke noe mål i seg selv å sitte hjemme.
Jeg er usikker på hvordan Microsoft registrerer at de ansatte lever opp til de "målene" selskapet har satt for dem. Har skoleverket noe å lære her?

Tersklene kan ikke bli lave nok, om Etherpad

Jeg har promotert Google dokumenter* for elever og lærere i det ganske land, og noen tar det. De ser at muligheten for å jobbe online, alene eller sammen med andre gjør at de kan jobbe smartere. Akkurat nå sitter jeg og skriver på min hjemmeeksamen i spansk (Slan612) - på et google dokument, men terskelen for å ta det i bruk er muligens ørlite for høy for den store masse. Man må opprette konto osv.
Reidar Mosvold (UIS) tipsa meg her om dagen om Etherpad som et fantastisk enkelt samskrivingsverktøy, det gjør altså ikke alt det som Google-verktøyet gjør, men med tanke på samskriving ser er det enkelt genialt. Du oppretter et dokument - får en lenke - sender lenken til din samskriver - så er dere igang. Verken du eller han/henne trenger en konto. Du kan f.eks. klikke her, og skrive om ditt inntrykk av Etherpad.

PS. Fredd Rundevold tipser meg gjennom sin Twitter at Google har et nytt samarbeidsverktøy på gang, Google Wave.

(*De siste dagene har jeg hatt problem med at arbeidsplaner for elevene som da selvfølgelig er publisert som Google dokument, plutselig forsvinner for elevene - dvs. jeg må publisere dem på nytt. Noen som har opplevd noe liknende?)

Ikke snu dem ryggen! Og om sosial hacking

Tips, hvis maskinen din er logget på facebook i undervisninga, er det muligens et poeng å ikke forlate klasserommet (hvis du har de rette elevene!) (Kanskje det ikke er lurt å være logget på Facebook i det hele tatt).
Et lite tips i sammenheng med dette - sosial hacking, dvs at noen står og merker seg brukernavn og passord når du logger deg på, kan jo bli et mareritt hvis det er de rette personene som spionerer.
Jeg bruker 1Password som er en tjeneste som gjør at du ikke behøver å bruke passord/brukernavn for å logge deg på. 1Password er for mac, men jeg regner med at det vil være tilsvarende produkter for windows/linux.
Det var forøvrig Arne Olav Nygard som gjorde meg oppmerksom på at det var noe så smart som 1Password.

Å rette effektivt?

Noen kolleger rapporterer om at de bruker en halv time eller mer per stil som skal rettes, og hvis en ser for seg at en må ha ha 4-5-6 stiler per år x 2 (vi har jo hovedmål og sidemål), blir dette et arbeid av dimensjoner som verken står i forhold til lønna eller - tror jeg - i forhold til læringseffekten. Jeg vil ikke her diskutere hva slags type tekster som bør danne grunnlaget for hovedmål og sidemål, jeg vil kun komme med innspill i forhold til å rette tradisjonelle tekster.
Kravet om individuelle tilbakemeldinger kan bygge opp under en forståelse av at læreren skal gi quick-fixer som gjør at eleven uten blod, svette og tårer, uten å anstrenge seg, etter å ha gått halv ti på en heldagsprøve skal få en god karakter. Læring og utvikling handler om målrettet anstrengelse over tid. Både lærer og elev må faktisk anstrenge seg.

• Norsklærere bruker mye tid på å komme med de gode rådene etter at eleven har skrevet teksten. "Du burde gjort sånn og sånn", "Du har ikke drøftet.....", "Du har glemt å kommentere virkemidlene i teksten", "Du har glemt del to i oppgaven", " osv. osv. Kan vi på en mer systematisk måte komme med rådene i forkant av skrivingen? Kan man diskutere med elevene hva oppgavene bør inneholde, se ut slik at elevene har en klarest mulig forståelse av våre forventinger? Førveiledning kan være både mer rasjonelt og mer læringsfremmende.
• Utarbeid skjemaer a la Henning Fjørtoft, gjerne i samarbeid med elever og kolleger for ulike oppgavetyper. Gjør dem mest mulig konkrete, og når du retter, bruk markeringspenn i tekstbehandleren og gul ut. Hvorfor ikke gjøre skjemaene tilgjengelige før elevene begynner å skrive?
  
• Dele ut "gode stiler". Jeg avklarer med elever at jeg anonymiserer og distribuerer gode stiler. Så i stedet for å kritisere og forklare på en omstendelig måte, får elevene gjerne et par eksempler på gode tekster.
  
• Muntlig veiledning, (i elevenes og mine fritimer hvis nødvendig!). Avgrens skriftlig tilbakemelding mest mulig, tilby muntlig veiledning, men gjerne slik at det koster noe for dem. Sett på en film, la de elevene som ønsker forklaring og veiledning komme ut en og en. Kan gjerne kombineres med at man bedriver romanlesning eller liknende.
  
• Sett deg inn i retteprogram som Markin. Min erfaring er at jeg som lærer (hvis jeg skrur av Twitter, Facebook og mail og med andre ord er fokusert), bruker 12-13 minutter per tekst når jeg bruker Markin. Elevene får gjennom Markin systematisk og grundig tilbakemelding med korte og lengre kommentarer, lenker til aktuelle nettsteder osv. - alt ettersom hvordan man har laget markin-knappene uten at det egentlig koster meg så veldig mye.
• Så et litt kontroversielt forslag, del skoleåret i to, jobb med sidemål halve året, sluttvurder, f.eks. i november. Så resten av året, fra desember og ut mai, jobb med hovedmål - sluttvurder. Det har ikke så mye med effektiv retting, men det er en slags realitetsorientering. Skal en få til noen som helst form for underveisvurdering, må man stikke fingeren i jorda, og jobbe mer rasjonelt. Dette er et forslag jeg vil komme med på egen skole for høsten 2009.
  
• En siste kommentar, hvis skolen er så i beit at den vil ha deg til å ha mer enn to norskgrupper, forlang tilrettelegging i form av fri til å rette. Uansett hvor smart man retter, er norsk et svært byrdefullt og arbeidskrevende faget. Stiller man opp for skolen, så må skolen stille opp for deg, eller ..?
  

Sluttkompetanse i norsk hovedmål - et virvarr av ulike fortolkninger

Hvordan kom vi egentlig fram til sluttkompetansen til Per og Kari i Vg3 - og for å forenkle litt, i norsk hovedmål??
Noen skoler arrangerer "sluttkompetanseprøver" i april/mai, altså en slags eksamensvariant, 5 timer, ikke internett, med lufting og vakter (bare fotlenkene som mangler), og en vil da hevde at det Per og Kari trøkker ut denne dagen, er det mest pålitelige uttrykk for elevens sluttkompetanse i norsk hovedmål, men det blir jo ærlig talt litt bingo!
Nå kan en elev f.eks. være uheldig på denne skrivedagen, og hvis man som lærer har fulgt en elev gjennom tre år, vil det kunne oppfattes som urimelig å legge avgjørende vekt på bare én prøve. En vet jo at akkurat den prøven i noen tilfelle gir et feil signal om elevens sluttkompetanse.
Nei, vi må ha et helt annet grunnlag, kall det gjerne en mappe.
Det er imidlertid så mange rare og motstridende signaler om regler og forskrifter, og det er et tilsvarende virvarr av ulik praksis. Vi har fått beskjed om at vi ikke skal vekte, samtidig som at vi skal legge stor vekt på heldagsprøven nå i mai (ettersom den kommer til slutt!). Men skal innleveringene før jul, kun ansees som trening og karakterene "veiledende"? Lærere er verken synske eller har røntgensyn, noe må vi jo begrunne karakteren med,
så hva er god praksis her?
Jeg skal ha Vg3 også neste år, og vil antyde følgende:
Bloggen skal telle - bloggen gir et tverrsnitt av elevens skriftlige produksjon, og eleven produserer her sammensatt tekst, en type tekst som en heldagsprøve ikke gir rom for.
Hjemmearbeid med alle kilder skal telle. Å jobbe med faglig stoff over noe tid der eleven skal vise ferdigheter i kildebruk, er noe som en heldagsprøve ikke gir rom for.
Ulike teksttyper skal telle. På en heldagsprøve (f.eks. sluttkompetanseprøven) måler vi elevens ferdighet innen én sjanger. En bør ivareta at elevene ikke bare skriver dikttolking eller tekstanalyse, men ta utgangspunkt i ulike teksttyper (men av kapasitetsmessige årsaker må en her fordele dette på hovedmål og sidemål)
og ja - man kan gjerne ha en skrivedag i april/mai med alle mulige former for forbud og kontroll, men at det skal bestemme "sluttkompetansekarakteren", det blir helt feil. Slik jeg ser det må karakteren være et uttrykk for tekster som eleven skriver gjennom HELE SKOLEÅRET.

Timeout?

I følge twitrere ønska noen av forlagsfolka seg "time out" med den "digitale skolen", dette ble visstnok ytret på en forlagskonferanse om digitale læremidler.
Det kan jeg godt forstå, nå jeg fikk ikke med meg selve begrunnelsen, men det er klart, ting var enklere før med elever i den videregående skolen som fikk handleliste fra skolen. Det var gjerne hyppige skifte av læreverk (forlagene gjorde mindre endringer som gjorde at elevene ble pålagt "nyeste utgave"), og jeg har selv vært på diverse handleturer i forhold til mine to eldste, og vet hva dette har kostet (i snitt mellom 2 og 4 tusen kroner per sønn/datter). Dette sikret en relativt stabil inntektsstrøm for forlagene, og det sikra også de to bokhandlene på Bryne der jeg bor, gode inntekter, noe jeg har unnet dem, men dessverre,"times are a changing".
Forlagene har jo da vært litt uheldig med at "gratisprinsippet" i vgs. og det vi kanskje kan kalle for det "digitale gjennombrudd" har skjedd omtrent samtidig. Et forsøk på "time out" i forhold til noe som minner om en digital tsunami kan en vanskelig tenke seg. I følge samme twitrer, ytret Utdanningsforbundet at læreren burde kunne velge mellom digitale og trykte læremidler. Ja, jo -men som lærer har vel jeg aldri egentlig fritt kunne velge læremidler, men jeg har måttet følge det som skolen har vedtatt, men jeg har likevel hatt en viss påvirkningsmulighet. Og - jeg tror det er viktig at den enkelte skole til en viss grad kan gjøre sine valg .
I et litt tabloid leserinnlegg hevder representanter for forleggerforeningen at de videregående skolene i Møre og Romsdal må velge ut fire lærebokløse fag der en i praksis da må bruke NDLA-ressurser. Det er ikke riktig, det som er riktig er at skolene ikke får nok penger til å kjøpe trykte læremidler slik at hver elev har sin lærebok i alle fag, de kan da velge å kjøre "lærebokløse" fag, de kan velge kombinerte løsninger der de har en stamme med bøker som suppleres med digitale ressurser som NDLA osv. Det som vel bekymrer forleggere - og det er helt forståelig - elevene legger ikke igjen fullt så mye penger som i gode gamle dager. Den nye tida er ufordrende for papiravisene, for musikkbransjen osv. - hvordan tjene penger på en generasjon som er vant til at det meste på nett er gratis, det krever omstilling for mange av oss.
Det nye digitale landskapet er utfordrende for forleggerne, lærerene og elevene. Det er vanskeligere å lage prøver når en ikke har én lærebok som fasit. Det er vanskeligere for elevene som ikke lenger enkelt og greit kan pugge på s. 20-60 når de skal ha prøve. En må altså tenke ganske annerledes når det gjelder undervisning og når det gjelder vurdering. Dette er i og for seg ikke helt nytt. Det har alltid vært fag i den videregående skole som ikke har hatt lærebok.
Og det mener jeg kan åpne for innovative og gode pedagogiske prosesser. En diskusjon rundt dette har også Albertine Aaberge på sin blogg. I mitt fag som er norsk mener jeg det er hensiktsmessig med tanke på det som idag finnes av digitale gratisressurser å bruke bok i 25% av timene. Og for å gjenta meg selv - teoristoffet i norskfaget bør ligge gratis tilgjengelig på nett.
(Men - en liten digresjon - kan ikke NDLA bestille en lang og grundig artikkel om "bok blir film"/litterær adaptasjon av Arne Engelstad? . Jeg sitter med boka hans om det samme emnet i hånda, men det samme stoffet burde tilgjengeliggjøres fritt og digitalt mot selvfølgelig god betaling av forfatter, det funker ikke at skolebiblioteket har ett eks. i hylla når mange elever skal jobbe med nettopp adaptasjon samtidig. Jeg savner idet hele tatt lange og grundige artikler for elever som krever "litt mer", tekster som kan brukes differensiert.
I visse fag - f.eks. i tyskfaget som jeg kjenner ganske godt til, synes jeg det er veldig greit med trykt bok. Men i norskfaget, og min referanse her er studieforberedende linjer i vgs, synes jeg den trykte læreboka etter hvert har utspilt sin rolle. En får et visst bilde av hvordan jeg tenker ved å se på arbeidsplanene mine for 3IFC og 3PÅA.
Men når det gjelder skjønnlitteratur som ikke har falt i det fri, viser det seg at de som sitter på rettigheter ikke viser reell vilje til reelle forhandlinger med NDLA (slik jeg oppfatter det). Så der må vi klare oss med det trykte, og det er helt greit for meg, men det er faktisk bare en bitte liten del av norskfaget (selv om det virker som om forlagsredaktørene og en del lærere tolker læreplan helt annerledes). Norsk er ikke et litteraturfag.
Timeout? Tror ikke det. Kjør på!

Muntlig eksamen - andre innspill

Muntlig eksamen står for døra, jeg regner i grunn med å få opp to partier, og på vår skole har vi gått i tenkeboksen for å snekre sammen noen oppgaveforslag.
Hovedmodellen i Rogaland fylkeskommune er:

• 48 t. med forberedelse

• Elevene får tema/emne med tilknytning til flere kompetansemål i læreplanen (tidligere lagde elevene problemstilling, nå skal de få en "fiks ferdig oppgave", begrensa tid er jo delvis begrunnelsen her).
• Det står videre i skrivet jeg har fått, at oppgavene skal dekke alle hovedområder i læreplanen. Er det "muntlige tekster", "skriftlige tekster", sammensatte tekster" og "språk og kultur" som er " hovedområder", eller er hvert kulepunkt et "hovedområde? Det er mange kulepunkt, og noen kulepunkt oppfattes som ganske perifere, noen av kulepunktene er antakelig overflatisk behandlet av lærer og lærebok/læremiddel. Jeg tror det f.eks. er lærere som knapt har jobbet med sammensatte tekster med elevene. Ved rask gjennomtelling av kulepunktene for norsken i Vg2 og Vg3, kom jeg til knappe 40 kulepunkt. Jeg skal ikke polemisere mer mot akkurat dette punktet i rundskrivet som Rogalandslærere skal forholde seg til, men jeg en følelse av at den som har laget det, vil forsikre seg mot at lærerne definerer ut deler av læreplanen man "ikke liker". Men selv de som samvittighetsfullt har jobbet mot læreplanen, vil finne det urimelig at hvert kulepunkt skal være en potensiell muntlig oppgave (vil jeg tro).
  
• Gjennomførbarhet. Elevene har 48 t., det man må forvente er at de har jobbet jevnt og trutt med faget, men en kan ikke lage oppgaver som krever at de må sette seg inn i mye nytt stoff. Dette er ingen fordypningsoppgave som går over flere uker. De vil ikke ha tid til å drive omfattende research, sette seg inn i et forfatterskap e.l.
  
• Elevene vil antakelige lage presentasjoner , og de vil få beskjed om presentasjonen maks skal vare 12-13 minutter. Det er den elevstyrte tida, deretter vil sensor og eventuelt eksaminator stille spørsmål.
• Jeg siterer litt fra skrivet: Andre del av eksamen skal ta utgangspunkt i kompetansemål fra forberedelsesdelen, men kan også bevege seg inn på kompetansemål med løsere tilknytning fra andre hovedområder i læreplanen. Eksaminasjonen skal dreie seg om sentrale begreper, overordnede linjer og oversikt. Vil det si at man i del 2 kan spørre om hva som helst? I vår skoleinterne diskusjon ønsker vi at elevene får beskjed om områdene som en ønsker å "samtale om" i del 2 ("samtale" høres litt kjekkere ut enn "eksaminasjon" eller "forhør"). Men jeg antar at en bør holde døra oppe for at en nettopp spør om "litt mer". Det kan være at eleven har gjort det veldig dårlig, og en ønsker å gi eleven en ekstra sjanse eller en ønsker å sjekke ut om eleven fortjener en 6'er osv.

Men - hvordan vil oppgavene se ut? Her håper jeg det kan komme innspill. Jeg har nettopp gått i tankeboksen, og jeg vil også invitere elevene til å komme med forslag. Jeg vil gjerne at elevene mine og jeg i fellesskap kan pønske ut gode oppgaver der de kan komme best mulig ut.

• 1. Analyser en musikkvideo/en tegneserie - det mest interessante her er er kanskje å se på adaptasjonen, dvs at en ser på de valgene som er gjort når sangen er adaptert inn (?) i et nytt medium. Når det gjelder tegneserie kan en kanskje her kan bruke oppgaven som ligger på Nynorsksenterets sider ("Song til ein orm")? Alternativt må en finne noe tilsvarende andre steder, men det er kanskje ikke så lett.... Song til ein orm er en kompakt tekst, noe som gjør den veldig anvendelig. En elev tipser meg om Kaisers når det gjelder musikkvideoer, jeg tror jeg ville funnet en norsk video i denne sammenhengen selv om man ut i fra læreplanen sikkert kunne forsvart å bruke engelskskpråklige musikkvideoer.
  
• (relevante læreplanmål fra Vg1)
  
• kombinere muntlige, skriftlige, visuelle og auditive uttrykksformer i framføringer og presentasjone
  
• tolke og vurdere samspillet mellom muntlig og skriftlig språk, bilder, lyd og musikk, bevegelse, grafikk og design og vise sammenhengen mellom innhold, form og form
• beskrive estetiske uttrykk i teater, film, musikkvideo, aviser og reklame og drøfte ulike funksjoner knyttet til språk og bilde
• bruke digitale verktøy til presentasjon og publisering av egne tekster
• (Vg3): sammenligne og vurdere tekster som overføres fra ett medium til et annet
  
  
  
• (læreplanmål fra Vg2):
  
• analysere og vurdere ulike sjangere i tekster hentet fra TV, film og Internett
• bruke ulike medier for å tolke og presentere tekster fra ulike tider
• vurdere bruk av estetiske virkemidler i ulike medier
• (læreplanmål fra Vg3):
  
• analysere og vurdere sammenhengen mellom innhold, virkemidler og hensikt i muntlige sjangere (en musikkvideo må jo sies å være en muntlig sjanger....)
  

Så bør vi jo legge inn en oppgave der vi bruker alt vi har lært om retorikken:
Analyser to taler (det kan være politiske taler eller andre taler), her siterer jeg flg. fra læreplanen (Vg3):
analysere og vurdere argumentasjon i og påvirkning fra tekster i aviser, på TV og Internett ved hjelp av begreper fra retorikken

Så en litt traus og trygg oppgave, henta direkte fra læreplanen:

• forklare hvordan ulike forestillinger om det norske ble skapt i sentrale tekster fra 1800 til 1870

• tilleggsspørsmål kan her være om språk og litteratur på 1800-tallet

Så har vi en interessant formulering i læreplanen om å gjøre rede for forholdet mellom muntlig og skriftlig språk. Her ville det være interessant å drøfte muntlig språk i skriftlige medier som Facebook, blogg, msn og sms.
En må her ha en grunnleggende forståelse av muntlig og skriftlig språk!
-------
Jeg diskuterte forøvrig muligheten for å bruke musikkvideo som oppgave med norskkolleger, og en lærer innvendte at det var jo en dårlig ide. Sjansen var jo stor for at dette ikke var noe som sensor hadde peilig på. Hmmm, sier ikke mer.
Men flere oppgaver kommer, og jeg er veldig interessert i ideer rundt dette.

Hvem sin kulturarv egentlig?

Hvem sin kulturarv? av Jon Hoem

Krysspostet flere steder. Publiser gjerne en kopi eller en lenke.

Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket har en viktig oppgave med å restaurere, bevare og digitalisere gammelt filmmateriale. Bare så synd at de har bestemt seg for å gjøre den lite tilgjengelig. Det er i seg selv ille, men verre er det at de får lov til det. Hva tenker de på i Kulturdepartementet?

Et eksempel: For nærmere to år siden begynte man å snakke om "legge ut" filmrevyer fra krigens dager. Disse korte dokumentarfilmene ble brukt som forfilm på kinoene, og inneholder innslag om arbeidsliv, fritid og den kulturarven. De ble laget under tysk overoppsyn, og var selvsagt underlagt sensur, og må regnes som propaganda, noe som begrenser den dokumentariske verdien noe, men mange av filmene inneholder åpenbart materiale som er både interessant og spennende. Ifølge et intervju i Aftenposten har hensynet til personer som kunne bli gjenkjent vært grunnen til at filmene ikke er blitt offentliggjort. En litt pussig begrunnelse, men det er ikke det dette handler om.

På Filmarkivet.no får jeg en 90 sekunders smakebit fra filmene. Skal jeg se hele filmen må jeg ut med en tier for 24 timers tilgang. Ti kroner er ikke mye, men veldig mye mer en gratis, og i praksis den snublesteinen som gjør at jeg ikke kan gjøre noe fornuftig bruk av dette materialet.

Dårlig butikk

Hvor mye en tjener på dette er ikke lett å finne ut av, men det er trolig helt marginalt: Filmarkivet har per 1. januar 2007 17 ansatte og et budsjett på ca. 12,3 mill. kroner. Av dette er ca. 7,3 mill. kroner lønn, 5,2 mill. kroner drift, samt at det er budsjettert med 0,2 mill. kroner i inntekter. Brorparten av disse utgiftene går selvsagt til andre ting enn Filmarkivet.no, trolig er det et annet budsjett, men tallene indikerer i alle fall at man tjener lite på salg. (dersom noen finner konkrete tall for Filmarkivet.no er jeg takknemlig for tips).

Her omstruktureres det stadig, og Nasjonalbiblioteket har også en betydelig rolle knyttet til bevaring av film, men det fører neppe til lavere kostnader og høyere inntekter. De eneste som trolig tjener penger på Filmarkivet.no er Norgesfilm AS, som holder tjenesten oppe og som har mottatt betydelige offentlige midler i utviklingsstøtte.

Tvilsomt om rettigheter

Filmarkivet forteller at rettighetshaver er Norsk filmstudio AS (Norsk film AS ble lagt ned i 2001, men institusjonen har vært i offentlig eie siden starten i 1932). Norsk Filmstudios nettsider kan jeg lese at de "eier alle filmene som ble produsert av Norsk Film AS i perioden 1937 - 2001", samt at "alle klipp er rettighetsbelagt og krever samtykke fra oss som produsent for et hvert bruk i offentlig sammenheng."

Produsentens rettigheter går imidlertid ut etter 50 år, jmf Åndsverkloven §45. Norsk filmstudio AS har altså ingen rettigheter til filmer som er vist før 1959. Regissører, fotografer, manusforfattere og komponister kan ha individuelle rettigheter (i 70 år etter sin død, noe som forsåvidt er rimelig meningsløst, men en annen sak), men jeg er villig til å vedde på at det går fint lite til slike rettighetshavere dersom jeg skulle finne på å betale for å se en gammel filmrevy. Man hadde trolig ikke funnet frem til rettighetshaverne om man hadde forsøkt, da filmrevyene jo ble satt sammen av en rekke forskjellige bidrag og klippet om etter behov. Jeg tar neppe munnen for full dersom jeg tipper at det samme er tilfelle for mye av det gamle filmmaterialet som finnes i arkivene.

Så hvorfor slippes ikke dette fri?

Våre foreldre og besteforeldre har betalt for at filmene, som dokumenterer noe av deres hverdag, har blitt laget. Vi har betalt for at det blir tatt vare på og digitalisert. Likevel må vi betale nok en gang dersom vi vil se dette materialet. Fornuftig?

Kunne vært en viss fornuft i det dersom man hadde tjent penger, som så kunne gått til videre digitalisering av filmarven. Men dette tjener man ikke penger på - trolig koster det mer bare å administrere ordningen enn det man makter å ta inn. Det er i alle fall min påstand inntil noen dunker meg i hodet med konkrete tall.

Restaurering av film er dyrt, og det er flott at Staten tar ansvar og bruker penger på dette. Trolig burde man brukt mer enn hva som er tilfelle i dag. Det er når det kommer til distribusjonene at ting skjærer seg, fordi man har en fiks ide om at dette (distribusjonen) skal man gjøre penger på. Når ble det ABM-sektorens oppgave? Bevaring og tilgjengeliggjøring - ja. Brukerbetaling - nei. Vi betaler jo for dette på andre måter, og det er et utmerket system.

Cut the Crap!

Her er det bare å ta Norsk filmstudio på ordet: Cut the Crap - slutt med tullet, og kom i gang med å formidle filmarven på en måte som gjør at lærere, elever, forskere, byråkrater og menigmann kan begynne å nyttegjøre seg det som finnes. Noen har faktisk interesse av det materialet som offentlige institusjoner sitter på, men det er lite interessant å benytte dette materialet, og skape merverdi, så lenge det ikke er lagt til rette for reell formidling.

Man kan utmerket godt fortsette med å selge DVDer (skjønt jeg tror det er bedre å kutte det også) samtidig som man legger til rette for en mer tidsmessig nettdistribusjon. Se hva British Film Institute gjør på Youtube, eller Library of Congress' Youtubesider. Sistnevnte har lagt ut mange av Edisons første filmer.

Library of Congress dokumenterer at de har skjønt dette: rapporten om bibliografisk kontroll og rapporten om Flickr Commons - For the Common Good: The Library of Congress Flickr Pilot Project.

"For the Common Good" - bedre kan det ikke sies. Legg til rette for gjenbruk.

Giske! Dette er kulturpolitikk, og Solhjel! Det er i høy grad utdanningspolitikk. Det beste av alt: det trenger ikke koste en krone. Bruk de pengene dere sparer på å kutte i dagens utdaterte distribusjonsregime til å få på plass et system som gir oversikt over norske verk som har fallt i det fri. Sett oppgaven til NRK, dette er nemlig god "public service" også, og sørg for at de behandler sine arkiver på samme måte. Mye kommer fremdeles til å bli værende "utilgjengelig", men vi har mer enn hundre år av filmhistorie å ta av. Det er bare å begynne i den ene enden.

Se til Venstre, og sørg for at vi får mulighet til å gjenbruke deler av norsk kulturarv!

Spre budskapet: Navngivelse - Del på samme vilkår

Å ha noe å melde

Når man begynner å blogge, så er det kanskje mest for seg selv man skriver, men etterhvert er det noen av oss som opplever at det er andre som leser det vi skriver, og det er jo både spennende og litt stressende. Har jeg noe å si, eller - skal jeg forsøke å finne på noe å skrive?
Jeg har blitt spurt om å holde et innlegg for lokalpolitikere om bruk av sosiale medier som blogg, facebook og twitter. De er kanskje inspirert av Obama, og tror at veien til suksess ved stortingsvalget til høsten (eller er det neste høst - så dårlig følger jeg med), er at man nå melder overgang til sosiale medier og da kanskje heller slutter å skrive leserinnlegg.
Jeg var litt smigret over at Obama meldte at han ville følge twittermeldingene mine, det gjorde at jeg selvsagt meldte meg som follower av hans meldinger, men etter et par uker, var jeg fed up av meldingene som hans pr-maskineri produserte. På samme måte er jeg skeptiske til lokalpolikere som tror de her på en litt lettvint måte skal nå nye velgergrupper. Jeg er i det hele tatt skeptiske til folk som har en klart overstyrt agenda. Jeg har en politiker på min twitterliste som tydeligvis har en agenda - å bruke twitter til å skape positiv oppmerksomhet rundt sitt parti, som han forsøker å tilsløre med personlig krydder. Det er bare sløvhet at han ikke er fjernet fra twitterlista mi. På samme måte synes jeg politikerblogger som stinker av politisk korrekthet er helt uinteressante, det handler ikke så mye om man er enig eller ikke, det handler om de faktisk har noe å melde, det behøver ikke å være genialt eller originalt, og en jeg vil nevne som et positivt eksempel, ikke fordi jeg er enig i politikken til partiets hans, er Bård Vegar, , men mannen tenker høyt om ulike emner, han reflekterer og så er det selvsagt et pre at han er minister.
Selv er jeg glad for at jeg ikke har en hatt som gjør at jeg må forsvare ulike posisjoner. Og det er det er vel det jeg vil problematisere overfor lokalpolitikerne, det kan være at krav om politisk lojalitet, det at man ikke får uttrykke tvil utad eller i det hele tatt tenke høyt, være noe som gjør at bruk av sosiale medier blir svært vanskelig eller at man ikke får det man kanskje håper, en obama-effekt. Gjør du som meg som stort sett hopper over "leserbrev" skrevet av politikere?

God påske fra Cádiz + påskenøtt så klart

Denne påsken + påfølgende uke er jeg i Cádiz i forbindelse med et spanskkurs. Jeg anbefaler at man sjekker sidene til SIU hvis man kan tenke seg et språkopphold i utlandet. Her er det akkurat passe varmt, og støtten som kan oppnås gjennom Comenius-programmet er såpass romslig at man kan leve ganske bra.

1. Så til påskenøtten, de som bærer hetter, er det a.lærere som er tilhengere av obligatorisk sidemål, men som ikke har kommet ut av skapet
2. b. blårussnynorskhatere som pønsker på nye geriljautfall mot sidemålet
   
3. eller er det c. såkalte penitentes (angrende syndere) som er en viktig del av påskefeiringen her i Cádiz.
4. Eller?
   

God påske fra Leif

Spennende diskusjon om obligatorisk sidemål

Det har vært interessant å lese reaksjonene på blogginnlegget mitt om obligatorisk sidemål. Det viser seg at det faktisk finnes lærere (også lærere som jeg burde vite om) som synes at ideen om obligatorisk sidemål er god. Det var selvfølgelig en smule polemisk fra min side, og jeg lyktes i å vekke noen reaksjoner ved å uttrykke meg som en fordomsfull ex-bæring som målbærer kunnskapsløsheten og som egentlig bare er ute etter å redusere mengden på rettearbeid.
Dessverre er nynorskkonvertittene i mindretal, nynorsken taper terreng. Det siste eksemplet på dette er at Tine ikke lenger vil ha mjølk på mjølkekartongene. Obligatorisk sidemålsundervisning blir i dette scenariet oppfattet om en slags sisteskanse.

Til klasserommet!
Jeg vil at mine elever skal lese nynorsk, jeg vil at de skal oppleve nynorsken helst daglig gjennom at vi bruker nynorske læringsressurser, gjerne at de leser nynorske blogger (trenger tips her om blogger som elevene kan ha interesse for). Det er dessverre slik at for mange elever er nynorsk et fremmedspråk som de opplever som dødt fordi de aldri opplever det i bruk.
Jeg burde være flinkere til å bruke nynorsk på tavla og på mine powerpointer/keynoter! Det tar jeg selvkritikk på (skal bli mye bedre, lover!). Jeg tror faktisk at opplevelsen av nynorsk som et levende bruksspråk er viktigere enn at de leser noen få tekstutdrag av gode nynorsk forfattere.
De som har uttalt seg om bruk av Nyno, har uttalt seg positivt om dette. Noen vil kanskje si at dette er et knefall for kunnskapsløsheten, jeg synes en i alle fall burde prøve, og melder meg herved frivillig som prøvekanin.

Hvorfor obligatorisk sidemål egentlig?

Jeg tror jeg har til gode å møte en norsklærer som har talt varmt for obligatorisk sidemålsundervisning i skolen. Jeg mistenker de ivrigste talerørene for sidemålet for å jobbe i
a. Noregs mållag
b. Samlaget
c. Utdanningsdirektoratet
d. eller være politikere som tror de kan vinne stemmer på målsaken
Med andre ord, folk som høyst har et perifert forhold til klasseromsvirkeligheten.

Når Noregs mållag kjemper for sidemålet, er det selvsagt i den tro at dette vil bidra til nynorsken fortsatte eksistens. Som de selv sier på hjemmesida si:
Ein slik ålmennkunnskap dannar grunnlaget for språkleg jamstelling og for statusen til nynorsk som nasjonalmål. Ei svekking av statusen til sidemålet vil få alvorlege konsekvensar for nynorsken. Noregs Mållag ser såleis på motstand mot sidemålet som motstand mot nynorsk. Noregs Mållag vil difor forsvare og styrkje sidemålet i grunnskulen og i den vidaregåande skulen.

Det er kulturelt og praktisk naudsynt at alle nordmenn lærer seg både bokmål og nynorsk, og det er ein rett å få god opplæring i båe språka. Noregs Mållag vil leggje vekt på sidemålsopplæringa som grunnlag for språkleg og kulturelt mangfald i landet.

Spørsmålet er om obligatorisk sidemålsopplæring gir språklig og kulturelt mangfold, og om det er kulturelt og praktisk nødvendig. De som havner i offentlig forvaltning eller som av en eller annen grunn må bruke nynorsk, vil lære mer av et kræsjkurs på noen kvelder enn 6 år med sidemålsundervisning, altså en form for situert læring. De fleste elever i vgs som går på det studieforberedende programmet, skriver 3-4 sidemålstekster hvert år, et slags pliktskyldig minimum for å kunne forsvare en karakter. Det vil si at det kanskje går 2-3 måneder mellom hver sidemålstekst. Hovedmålet bruker de nesten hver (skole-)dag. Ellers skriver elevene på bokmål og på dialekt, med unntak av 10-12 prosent som opplever en trygg forankring i nynorsken til tross for nynorsken nesten ikke brukes i det offentlige rom (som f.eks. i form undertitler på filmer, Internett-tekster, aviser, ukeblader, bøker). Denne minoriteten som kanskje stort sett har vokst opp i nynorskkommuner med nynorsk som opplæringsmål, er jo priviligerte. De har hatt nynorsk fra og med første klasse, og bokmålet får de nesten gratis.
Det å ha to eller flere obligatoriske skriftspråk er jo ikke spesielt for Norge. Finske elever må fortsatt lære svensk (jeg vil tro at minoriteten i Finland som har svensk som morsmål kanskje tilsvarer nynorskandelen i Norge), bor man i Barcelona må man lære både kastiljansk og katalansk, bor man i Bilbao må man lære både baskisk og kastiljansk osv. I Belgia antar jeg at skoleungene både må lære seg flamsk og fransk. Problemet er imidlertid at nynorsk og bokmål er tilforlatelig likt. Problemet til bokmålselevene er likevel at de sjelden eller aldri har støtt på eller støter på nynorsk. De må lære det som et fremmedspråk i ungdomsskolen, stort sett samtidig som de setter i gang med tysk, fransk eller spansk. Læreren setter opp bøyningsmønster på tavla, elevene kopierer. Det er ulystbetont arbeid å gå igang med dette. Det er ganske demotiverende å rette, og det er sikkert ganske ulystbetont å få tilbake besvarelser der læreren har hakka løs på typiske nynorskfeil.
De fleste elever og lærere ser ikke poenget, men - det gjør vel Noregs mållag. Følgende var å finne på deres hjemmeside:

4.3. Nynorsk mindretal: Sidemål, media, næringsliv
Den mest nærliggjande oppgåva for Noregs Mållag og lokale mållag i nynorske mindretalsområde er å ta initiativ til opne dialogar med lokale styresmakter, skular, lærarmiljø og minoritetsspråklege miljø om nye måtar å undervisa og formidla nynorsk sidemål. Forskingsmiljøa strekar opp tre avgjerande moment for ei vellukka sidemålsundervising: tidleg start, tverrfagleg undervising og opplæring i språket som eit bruksspråk. Meir nynorsk i riksdekkjande media og næringsliv vil auka toleransen for nynorsk, og føra til at folk over heile landet får kontakt med og blir vane med nynorsk. Arbeid for å få til dette er dermed sentrale oppgåver også i område med nynorsk mindretal.

Jeg vet ikke hvor realistisk det er å ha tradisjonell sidemålsopplæring på barnetrinnet, de har vel nok med hovedmålet om de ikke skal begynne å blande inn sidemål, men at norske elever gjerne kan ha læringsressurser både på bokmål og nynorsk, mener jeg er et godt poeng. Skal elevene mine oppnå en slags fortrolighet til nynorsken, bør det være litt mer enn den ene novella de leser av Tarjei Vesaas eller det ene kåseriet av Are Kalvø. Hvorfor kan ikke halve naturfagboka og halve historieboka være på nynorsk? Jeg er litt usikker på hva Mållaget mener med "opplæring i språket som eit bruksspråk". Elevene blogger, sms'er, facebooker på dialekt langt de fleste. Det er deres uformelle bruksspråk, 100% av mine elever iår har bokmål som sitt hovedmål som vel da må sies å være deres formelle bruksspråk.
Jeg beklager sterkt retten elevene har til læremidler på deres hovedmål. Det gjør at de fleste elever velger vekk de nynorske utgavene og dermed en enestående sjanse til å erfare nynorsken "i bruk". Det ville betydd langt mer enn den halvhjertede skippertakspregede nynorskundervisningen jeg mener man stort sett finner i norske klasserom. Vi har dessuten nå teknologi som Nyno, som gjør at nynorskterping oppleves som enda mer absurd. Hadde elevene kunne bruke Nyno, kunne vi kanskje fått konsentrert oss om innholdet i tekstene og ikke bøyningsfeil. Hva er grunnen til at man ikke skal kunne bruke Nyno?? Fordi det slår beina under terpinga? (Jeg skal ikke gjenta alt jeg sa i forrige blogginnlegg)

To skriftligkarakter i norskfaget oppsplitter og fragmenterer et fag man strever med å få til å henge sammen. Jeg tror ikke det er gunstig for nynorskens posisjon og goodwill i samfunnet, jeg tror tvert imot det skaper badwill, og jeg tror heller ikke det er bra for skriveopplæringa. Men - hvis vi på død og liv skal ha obligatorisk sidemål, kan vi få gjøre oss ferdig med det i Vg1 slik at vi og elevene spesielt i avgangsåret deres kan få lov til å konsentrere oss om det de har valgt som sitt hovedmål?

Jeg er litt usikker på hvordan min argumentasjon henger sammen, men jeg oppfordrer dere som mener at vi bør ha obligatorisk sidemål, hva er deres argument - egentlig?

Nyno på elevmaskiner?

Den siste uka har jeg retta 55 sidemålsbesvarelser - alle på Ivar Aasens eget skriftspråk - dvs nynorsk. Noen synes jeg var forbausende gode - rent språklig. Jeg fant ikke det jeg pleier å finne, en saus av e- og a-verb, inkjekjønn fleirtal i hytt og pine, -het-ord, masse s-genitiv osv. Dette av elever jeg vel ikke hadde helt regnet med hadde kontroll over dette. Nå hadde vi i forrige uke en økt der de fikk den siste olje, og det kan selvsagt være at dette gikk rett inn, nesten intravenøst. Eller?
Jeg vet det er noe som heter nyno, noe vi er veldig tydelig på at de ikke skal bruke. De skal selvsagt snuble seg inn i alle mulige nynorskfeller slik at stilene blir full av markin-fotnoter med mine velmente besserwisser-kommentarer, slik at de skjønner at nynorsk - det er noe de hvert fall skal holde seg langt unna - resten av livet.
Nyno er et ganske imponerende verktøy, i alle fall skal en tro det som står på hjemmesida deres:

Nyno gjer mellom anna dette:

• Omset på ein enkel og grei måte ein bokmålstekst til nynorsk, delvis automatisk og delvis i samarbeid med brukaren.
• Skriv automatisk om genitivsuttrykk og passivform av verbet.
• Viser alternative avløysarord for fleirtydige bokmålsord.
• Gir høve til å bruke nesten alle valfrie ordformer innafor nynorsk rettskriving.
• Gir høve til å bruke nesten alle valfrie bøyingsformer innan nynorsk rettskriving.
• Tilpassar nynorsken geografisk etter landsdel.
• Hjelper organisasjonen til å fastsetje ein intern standard for språket.

Og det får mye skryt, blant annet av anmelderne av versjon 3.13 fra Universitetet i Oslo. Det rare er at når man googler Nyno dukker Piratebay opp som første treff ( med "nyno" og "oversettelsesprogram" som søkeord). Dette gir en indikasjon på at programmet har en viss utbredelse.
Nå må elevene faktisk fortsatt skrive tekstene selv (de må faktisk tenke noen tanker, utforme en struktur, få teksten til å henge sammen), men jeg lurer på om noen av dem da har skrevet teksten på bokmål, og fått nyno til å oversette teksten. Jeg vet ikke - jeg bare lurer. Elevene har private maskiner, bør/kan jeg be om å få se hvilke programmer de har installert? Selv med mine gode progressive briller, klarer jeg stort sett kun å følge med på skjermene til dem som sitter nærmest. Jeg antar jeg ikke har lov til å be å om å se hva de måtte ha på harddisken. Jeg må lure meg innpå bakfra og forsøke å ferske synderne.
Diskusjonen om nyno minner meg om kalkulatordiskusjonen. Det er for meg bare enda mer åpenbart at nyno bør være tillatt. Det er flott med programmer som gjør at vi slipper å jobbe med nynorsk som hvilket som helst fremmedspråk. De fleste elever vil aldri skrive en nynorsktekst i det virkelige livet. De som havner i offentlig forvaltning, og en og annen gang vil måtte skrive et svar på søknad om byggeløyve, vil ha tilgang til nyno - eller tilsvarende. Selv bruker jeg Google oversetter - daglig, ikke fordi jeg innbiller meg at det er en måte å lære spansk på, men det er raskere enn å slå opp, jeg bruker også den nettbaserte norskordboka til UIO som elevene ikke kan laste ned eller bruke til eksamen (pga diverse tåpelige regler) hver gang jeg retter nynorsk (ikke husker jeg hva som er lov eller ikke lov, hva hvilke verb som er både V1 eller V2 eller eventuelt begge deler)
Men - nyno eller tilsvarende er ikke tillatt idag - og det må elevene og vi forholde oss til. Men gjør de det?

Transparens

Jeg er ikke god på å samarbeide tett med andre, men for første gang har vi på trinnet hatt en grovplan i norsk som de fleste har fulgt i noen grad. For neste år har jeg blitt enige med to andre (som begge er ferske i vgs, de kommer fra jobb i ungdomsskolen) om å samarbeide om planlegging og gjennomføring av undervisningen. Vi har bedt om å få en økt felles med tanke på å bruke hverandres kompetanse, felles framføringer i auditorium osv. Jeg vil anta det vil være behov for planleggingsmøter ca 2. hver uke. Da kan de profitere på det jeg er god på og omvendt.
Når det gjelder planlegging, har jeg de siste to årene konsekvent brukt Google dokumenter. Arbeidsplanene oppdateres 1-2 til to ganger i uka, det er et transparent system, elevene, foreldrene, skoleledelse og kolleger kan alle se hva vi gjør, og hva vi har gjort. Verktøyet blir stadig bedre. For noen uker siden implementerte de en offline-funksjon som gjør at jeg har tilgang på dokumentene også når jeg er offline, og her om dagen dukket det plutselig opp et tegneverktøy i tekstbehandleren. Hvor ligger planene dine? Her er mine:

• Arbeidsplan norsk Vg3 3IFC

• Arbeidsplan norsk påbygg

Wikiskriving = fagskriving

Jeg har gode erfaringer med bruk av wiki og da nærmere bestemt Wikispaces i undervisningen. Nå passer det inn med litt wikijobbing igjen etter at jeg hadde en pause ifjor (det ble for travelt i norsk på Vg1 og Vg2 forrige skoleår).
Det nye iår er at jeg har fått tilgang til wikien som Ingunn bruker på Sandvika vgs med sine elever. En ting er å ha en klassewiki, men det skal bli interessant om vi ved å koble elever fra ulike skoler/klasser sammen kan få en spennende pedagogisk effekt. Jeg vet ikke - men det er jo bare å prøve.
Jeg har laget åtte relativt åpne refleksjonsoppgaver. Elevene vil deles inn i redaksjoner på 3 elever. De må rotere etter klokka for Wikispaces takler ikke at flere skriver samtidig (i motsetning til Google dokumenter). Gruppene lager et første utkast for så å rotere videre til neste oppgave. Jeg må se om påbyggsklassen bare lager et første og andre utkast. Hvis Ingunns elever får tid og lyst til å bearbeide tekstene vi begynner på, er det kanskje en fordel hvis de ikke er altfor "ferdige"?
Nå kjører vi ganske komprimert (skriving over 2-3 dager), og en variant kan jo være at en elev i løpet av eksempelvis to måneder skal
a. skrive en artikkel + b. forbedre en annens. Dette må da legges inn i årsplanen og erstatte en annen innlevering (eksempelvis en skolestil). Da kan tekstene modne, og det kan være et vurderingskriterium at tekstene nettopp er bearbeidet og jobbet med - over tid, ikke som et skippertak kvelden før fristen.
Logg
Kommentar etter første økt, jeg var ikke veldig imponert over resultatet etter første runde, og jeg lurte på om dette egentlig var en dårlig ide. Men oppgavene var ganske omfattende, og de brukte lang tid på å sette seg inn i oppgavene slik at det egentlig ikke ble så mye tid til skriving.
Jeg har rotert på alle grupper untatt en som ikke hadde rukket å legge ut noe, og jeg oppdaterte instruksene. "Lag struktur, bruk underoverskrifter, bruk relevante og lovlige illustrasjoner" + at jeg gjorde visse tilføyelser til og nødvendige presiseringer av oppgavene.

Om vurdering - bruk av rubrikker

Idag var jeg på kurs med Henning Fjørtoft forfatter av boka Effektiv planlegging og vurdering som nettopp kom ut på Fagbokforlaget. Han snakka da også om vurdering, og det var ganske tankevekkende. Som norsklærer i videregående skole, opplever jeg et vurderingspress. Jeg skal - som alle norskkolleger vet - sette tre karakter i faget. Det gjør at fokus er på vurderinger som karaktersettes. Det er også en ganske sterk tro på karakterer som nødvendig motivasjonsfaktor. "Får de ikke karakterer, gidder de ikke å gjøre noe..."
Jeg er helt klar over at de fleste av elevene i liten grad studerer tilbakemeldingene de får - utover å se på karakteren. Dessverre tror jeg det er en viss porsjon kynisme blant norsklærere. Selv om mange er inneforstått med at elevene ikke lærer mye av at man kombinerer faglig tilbakemelding (sluttkommentar osv) med karakter, så ser man på den til tider arbeidskrevende sluttkommentaren mer som et forsvar for at Per fikk 3/4 enn som noe man tror eleven vil kunne lære av og bygge videre på. Det er for å få elever og foreldre til å holde kjeft, og ofte er slike sluttvurderinger kjennetegnet av et negativt språk. "Tynt innhold, dårlig ortografi, ikke svar på oppgaven, svak nynorsk" osv.
Men hvorfor fikk egentlig Per 3/4? "Ikke noe problem, jeg kjenner igjen en 3/4 når jeg ser den!" (omskrevet kommentar fra kurset), og det er her jeg synes utfordringen ligger. Å "eksternalisere" hva jeg vektlegger, hva jeg synes er bra, hva jeg synes mangler", og gjøre det med et språk som er håndterbart for eleven. Men vet vi selv egentlig hva vi legger vekt på? Gjør vi det, bør vi fortelle elevene om det - på forhånd - understreket Henning Fjørtoft.
Han anbefalte nettstedet Rubistar, som er en base for rubrikker som er et system for å beskrive ulike grader av mestring med utgangspunkt i ulike momenter en vil vektlegge, noe som vil variere fra oppgave til oppgave.
Dette er ganske krevende. Det krever at man har god faginnsikt, har erfaring med oppgavetype og sjanger, og det bør utvilsomt være noe lærere på en skole samarbeider tett om. Det bør være mulig å bygge denne tekningen inn i tilbakemeldingsverktøyet Markin som en del har begynt å bruke.
Som norsklærer er jeg vant til å tenke "helhetsinntrykk", "dette er en 3'er". Kunne jeg for en oppgave formulert eksempelvis fire vurderingskriterier, og så laget beskrivelser av det Fjørtoft forslår som

• Fremragende
• Kompetent
• Under utvikling
• På begynnerstadiet?

Kunne vi tenke oss at vi som i andre fag gav elevene poeng ut i fra hvordan de gjorde det i forhold til rettskriving, disposisjon, tekstforståelse, bruk av relevante fagbegrep osv. (jeg ser at man her faktisk kunne tatt ganske mange begreper fra retorikken). Det er jo faktisk slik at det ikke alltid er slik at jeg gjenkjenner en 3/4, jeg setter 3/4 fordi jeg usikker på om det bør være 3+ eller 4-. Men hvis elevene kan få mellom 0 og 4 poeng innen 4-6 hovedområder, kan de score så og så mye, et system som muligens Markin kan understøtte. Per får da 3/4 eksempelvis fordi han fikk 14 poeng.

Fjørtoft hevdet at vi burde legge mye mer vekt på formativ vurdering, at den faktisk burde utgjøre 90% av vurderingsarbeidet. Problemet mitt er at den summative vurderingen er ganske arbeidskrevende, og jeg må legge om arbeidet hvis elevene på en systematisk og omfattende måte skal få underveisvurdering. I norsk i vgs der elevene har norsk i to eller tre år, kunne vi jo sagt at elevene i 1 1/2 eller 2 1/2 år burde fått hovedsaklig underveisvurdering, tilbakemelding for læring, og at vi så de siste 2-3 månedene konsentrerte oss om å sertifisere og dokumentere det elevene faktisk har oppnådd av kunnskap, forståelse og ferdigheter.

Jobbing med sammensatte tekster

På fredag skal elevene i Vg3 skrive om sammensatte tekster, som forberedelse bruker jeg NDLA og Nynorsksenterets tekster og oppgaver. Vi gjorde oss ganske kjapt ferdig med dialekter i forrige uke - og her er skjermforelesningen jeg lovet elevene.
Dette er saksa fra arbeidsplanen til påbyggsklassen for inneværende uke:

Viktige ressurser:

• NDLA - tegneserier
• Analyseskjemaet til tegneserier vil være lurt å gå grundig gjennom
  
• Nynorsksenteret - tegneserier (se spesielt på begrepene forankring og avløsning).
• Høgskolen i Bergen - også om tegneserier
• Grafisk design
  
• Sammensatte tekster (videopodcast av Grethe Melby) (hvis du har tid og er veldig interessert - ganske teoretisk)

Den noe ambisiøse planen for torsdagsøkta er som følger:

• Kristin og Annike forklarer begrepene "forankring og avløsning ". På hvilken måte kan disse begrepene være nyttige i analyse av sammensatte tekster?
  
• På hvilken måte brukes kontraster som virkemiddel i sammensatte tekster? Christer og Ruth Elise tegner og forteller.
  
• Christel og Ruby snakker om hva man bør tenke på når man velger skrifttype
• Maria og Inga Rut presenterer hva som menes med balanse, luft og det gyldne snitt
  

• Gjør oppgave 2 og 3 på denne siden . Legg resultatet på bloggen din. Marte og Birgitte presenterer oppgave 2, Kristine og Linn oppgave 3
• Finn en tegneserie på nettet. Analyser den ved hjelp av dette analyseskjemaet . Legg resultatet på bloggen din

(Illustrasjonen ligger på NDLA sine norsksider © Marvel Comics)

Nye og gamle eksempeloppgaver, men slutt på eksamen?

Utdanningsdirektoratet fjerna etter en viss tid enkelte eksempeloppgaver i norsk (for Vg1, 2 og 3), men jeg konstaterte idag at de nå var lagt ut igjen. I tillegg hadde de lagt ut ett oppgavesett til (sett F), noe som passer dem godt som skal koke sammen noen skriveoppgaver for de siste skriveøktene.
I tilfelle de skulle komme på å fjerne dem igjen (man vet aldri), kan det jo være et poeng å lagre oppgavene på egen server.
Men så tipser Magnhild Hakestad på Twitter om at Solhjell ønsker å sette igang alternative vurderingsordninger som gjør at vi kanskje ikke trenger disse eksamenssettene etterhvert.
"Tanken bak mappevurdering er at arbeidet elevene gjør i løpet av et år samles og vurderes anonymt av en ekstern sensor. Det er allerede flere skoler som har tatt i bruk mappevurdering, men til nå har mappene kommet i tillegg til ordinær eksamen." står det å lese i Dagbladet. Men vil en kunne legge inn sammensatte tekster? Vil elevene kunne bruke sine blogger, eller er dette "flate tekster" som skal gjemmes i læringsplattformen?
Jeg slipper ikke helt jubelen løs - så lenge jeg skal sette tre karakterer i norsk, har jeg ikke kapasitet til å hive meg over "mappevurdering".

Jobbing med dialekter

Å jobbe med dialekter er som regel ganske kjekt. Jeg ser elevene jobber konsentrert når de skal være målføredetektiver. Mange synes det tydeligvis er mer givende å analysere en dialekt enn f.eks. en litterær tekst, det har med å oppdage, lete etter mønstre, koble teori om målføreprøver med konkrete målprøver. I år har jeg gjort det slik.
Jeg hadde en kjapp-kjapp gjennomgang av viktige målmerker (har lovet dem å legge ut en presentasjon med lydkommentarer i løpet av uka som kommer). Så har de analysert seks målprøver. Deretter har de laget sin egen målprøve og i bloggen skrevet kjennetegn på sin dialekt. Noen av dem har vi tatt opp, og jeg har lagt dem ut på et Google-map.
Vis større kart

Filene har jeg lagt ut på Dropbox. Lyden er tatt opp med Audacity, og foruten å klippe vekk litt, har jeg ikke gjort annen lydredigering enn å øke volumet noe ("amplify"). Jeg synes dette fungerte såpass godt at jeg vil forsøke å gjenta "suksessen" i idrettsklassen min.
På bloggene til elevene, skal tekstene ligge, og jeg vil legge dem inn i Google kartet etterhvert, men det interessante her, er jo at disse dialektprøvene kan være av interesse for elever andre steder (ikke at vi skal gå Dialektxperten eller tilsvarende i næringen), og det hadde jo vært gøy om kolleger/elever andre steder kunne brukt Google maps på tilsvarende måte. Hvis noen vil legge inn målprøver i dette kartet, gi meg et vink. Så skal dere få skriverettigheter.
Jeg var forøvrig i kontakt med Samlaget om å få lov til å legge ut deres målprøver i NKS sin læringsplattformen til mine NKS-elever. De har jo ikke cd'en som jeg bruker med mine ordinære elever, men naiv som jeg var, trodde jeg at dette kunne ordnes gratis og ubyråkratisk, men her skulle det regnes ut tilbud, og det var ikke så enkelt (og gratis). Men det gjør ikke så mye så lenge vi har f.eks. Nordavinden og Sola på 55 ulike norske dialekter, eller når vi kan ordne oss selv.