Lektor Carlsens metode

 Med ujevne mellomrom treffer jeg folk som helst vil snakke fransk, og jeg registrerer at jo, jeg kan litt fransk selv om min bakgrunn i språket kun er 2 år på Eikeli gymnas sin reallinje på 70-tallet.

Det takker jeg lektor Carlsen for. Han var en litt skummel type, kjørte jevnlig gloseprøver, og selv om jeg gikk på reallinja så brukte jeg mer tid på fransken enn realfagene (som jeg ikke hadde særlig interesse for). Kanskje i motsetning til en del av mine medlever som syntes at fransk var helt unødvendig å lære seg.

Fra timen begynte og til vi gikk ut handlet det om fransk. Han var ikke spesielt moderne i pedagogikken. Det var oversettelser og høring, ingen morsomme rollespill og jeg kan ikke huske at vi noen sinne så fransk film. Timene var ganske forutsigbare, med ett unntak. Når han følte at vi hadde jobbet godt, og lå godt an i følge hans planlegging, så dro han fram en av romanene til Alexander Kielland og leste høyt. Hele timen. Men det var ikke ofte. Det var null elevmedvirkning, han spurte aldri hva vi mente vi lærte mest av. Han visste at mange fryktet de overraskende gloseprøvene, og han hadde et eget ulvesmil når han dro fram bunken med hvite ark der vi skulle skrive  ned ordene vi hadde fått beskjed om å øve på. Jeg grudde meg på den måten at jeg ikke turde å la være å forberede meg. Samtidig var det en viss glede å registrere at jeg faktisk lærte fransk, og at jeg alltid dro i land femmeren. Idag ville lektor Carlsen kanskje få problemer med 9A og lettkrenkede elever. Han "blikket" foraktelig dem som heller prioriterte realfag og var fornøyde med en 3-er. I alle fall slik jeg husker det. Han hadde antakelig scora dårlig på en elevundersøkelse, og ville nok bli kalt inn til samtale med avdelingsleder fordi han trakk skolen ned på tabellen.

Hva  var bra med lektor Carlsen? Faget stod i sentrum  i timene. Fransk i likhet med mange fag, krever disiplin,  jevn jobbing og pugging av gloser. Men lærer du deg 15-20 nye ord til hver fransktime, så ender du faktisk opp med en visst ordforråd. Men det som fungerer er det jevne arbeidet. Ikke at man utsetter jobbinga til  skippertaksjobbing rett før prøvene. Språket ble dessuten internalisert. Vi kunne ikke lene oss på hjelpemidler.

Idag er jeg takknemlig for at jeg fikk nettopp lektor Carlsen som min fransklærer..

En pensjonert norsklærer ser seg tilbake

 (Blogginnlegg 770) 

1.juli . i år(altså 2022) ble jeg pensjonist. Jeg begynte lærerkarrieren da jeg var 26 år gammel, og det vil da si at jeg holdt det gående i 36 år på ulike skoler og i litt ulike roller. De fleste av årene jobbet jeg på Bryne vgs., en kjekk skole med hyggelige kollegaer, ideelt beliggende i gangavstand fra der jeg bor.

Nå holder jeg på med å venne meg til rollen som pensjonist. Jeg hadde et reelt valg, et valg som mine yngre kollegaer muligens ikke kommer til å få. Det har å gjøre med nye og gamle AFP-regler (for dem som ikke vet det, AFP - avtalefestet pensjon), og min årgang kom da inn under de gamle reglene.  Uten å gå veldig i detalj om det økonomiske får jeg utbetalt ca 70% av det jeg ville fått hvis jeg jobbet 100%. Nå var ikke det økonomiske avgjørende for min del. Med nedbetalt huslån og ektefelle i full jobb, har jeg/vi den luksusen å kunne velge uavhengig av å se på det økonomiske. (Mitt tips til yngre kollegaer er å spare regelmessig i IPS, aksjefond eller liknende slik at man i noen grad kan velge mellom jobb, hel eller delvis pensjon når man kommer i 60årene. Med høye boligpriser  mange steder har jeg forståelse for at det ikke er så lett å gjennomføre.)

Min helse spilte delvis inn med tanke på valget jeg gjorde om å slutte å jobbe. Etter å ha hatt en god helse uten sykemeldinger fram til begynnelsen av 60 årene, havnet jeg høsten 2021 på Haukeland sykehus for hjerteoperasjon, og noe annet som utviklet seg snikende var tiltagende hørselproblemer.   Tinnitus og et null hørsel på venstre øre. Etter hjerteoperasjonen fikke jeg et tre ukers rehabiliteteringsoppholld til regi av LHL, og jeg bestemte meg for å bruke tida der til å bestemme om jeg ønsket å jobbe videre eller slutte, og det var i grunn greit å endelig få bestemt seg.

Det som likevel har veid tyngst i min beslutning er den siste reformen og de forventninger som nå møter norsklærere. I dag vil jeg advare mot å ta faget norsk (selv om det er et fag jeg selv lenge har hatt glede av å undervise i.). 

Jeg blir ganske matt og oppgitt når jeg leser de overambisiøse  formuleringene her:

Underveisvurderingen skal bidra til å fremme læring og til å utvikle kompetanse i faget. Elevene viser og utvikler kompetanse i norsk på Vg3 studieforberedende utdanningsprogram når de analyserer, tolker og sammenligner tekster og utforsker tekstenes kontekster. Elevene viser og utvikler også kompetanse når de produserer kortere og lengre tekster i ulike sjangre, for ulike formål og mottakere, og når de bearbeider egne tekster. Videre viser og utvikler de kompetanse når de reflekterer over språk og tekst ved bruk av fagspråk, uttrykker seg presist og nyansert muntlig og skriftlig og mestrer språklige formkrav på hovedmål og sidemål.

Læreren skal legge til rette for elevmedvirkning og stimulere til lærelyst ved at elevene får utforske faglige problemstillinger og arbeide kreativt for å finne svar på disse. Læreren skal legge til rette for at elevene utvikler utholdenhet i større arbeider, enten det gjelder lesing av lengre tekster eller utforskende arbeid med faglige problemstillinger. Læreren og elevene skal være i dialog om utviklingen elevene viser i norsk muntlig og skriftlig hovedmål og sidemål. Elevene skal få mulighet til å prøve seg fram. Med utgangspunkt i kompetansen elevene viser, skal de få mulighet til å sette ord på hva de opplever at de får til, og reflektere over egen faglig utvikling. Læreren skal gi veiledning om videre læring og tilpasse opplæringen slik at elevene kan bruke veiledningen for å videreutvikle muntlig og skriftlig kompetanse i faget.

I halvårsvurderingen skal læreren gi samme antall karakterer som i standpunktvurderingen.

Standpunktvurdering

Standpunktkarakteren skal være uttrykk for den samlede kompetansen eleven har i norsk ved avslutningen av opplæringen etter Vg3. Læreren skal planlegge og legge til rette for at elevene får vist kompetansen sin på varierte måter som inkluderer forståelse, refleksjon og kritisk tenkning, i ulike sammenhenger. Læreren skal sette karakter i norsk muntlig basert på kompetansen eleven har vist når eleven har kommunisert faglig innhold muntlig. Læreren skal sette karakter i norsk skriftlig hovedmål og norsk skriftlig sidemål basert på kompetansen eleven har vist i et bredt utvalg elevtekster i ulike sjangre. I vurderingen av norsk skriftlig sidemål skal læreren ta hensyn til at elevene har hatt lengre tid med formell opplæring i hovedmål enn i sidemål.....

Bla bla bla.......

Det virker ikke som de som har skrevet dette har tenkt spesielt mye på hvordan dette skal gjennomføres med fulle klasser og 100% jobb.  Mantraet om uformell vurdering og VFL (vurdering for læring) bygger på en slags forestilling av man har en liten håndfull engasjerte og interesserte elever som man kan vie all sin tid til. 

Skal man jobbe i skolen må man han tro på "systemet", og arbeidsgiver må kunne forvente en høy grad av lojalitet og entusiasme, mer enn det jeg klarte å oppvise på slutten.  Jeg vil likevel understreke at  jeg  er glad og takknemlig for de mange fine årene jeg hadde i videregående skole generelt og Bryne vgs. spesielt, men fant altså ut at 1.7. var et greit tidspunkt for å sette en sluttstrek for skolejobbinga og for så å begynne et nytt kapittel i mitt eget liv.

fra høstens pilegrimsvandring - jeg  gikk halvparten av Camino del norte. Resten håper jeg å gå neste høst. Ojala!

Mindre obligatoriske fag - mer valgfrihet

 Guri Melby la fram en stortingsmelding som primært handler om hvordan sikre at flest mulig fullfører vgs. Det meste er ukontroversielt, men kapittel 5 har klart å vekke debatt. Den forteller at elever i vgs. har for mange obligatoriske fag og for lite fag de velger selv. Faktisk er det slik at en på studiespesialiserende studieprogram har hele 70% obligatoriske fag. Grunntanken  i i kapittel 5  er at en skal ha færre obligatoriske fag, færre fag i det hele tatt og da flere timer i noen fag man velger selv. Det synes jeg er en veldig god ide. Kanskje man da virkelig kan få til grundig arbeid, fordypning osv. Langt på vei vil jeg si Fagfornyelsen handler om å helle ny vin på gamle skinnsekker. (Regner med at alle allmenndannede lesere tar referansen spesielt nå i disse påsketider).

Jeg har jobba mye på stud.spes. og vet for lite om hva som fungerer på yrkesfag. Problemet på studspes./studieforberende er da hvilke fag som ikke lenger skal ha forrang. Er det ikke slik at alle elever på studiespesialiserende må/bør ha religion, naturfag, historie, tysk/fransk/spansk osv.? Er ikke dette viktige fag? Svikter ikke skolen sin oppgave? Har ikke historie aldri vært viktigere i tider med fake news osv.? 

Fant denne teksten på en murvegg i gruvebyen Potosi i lutfattige Boliva. "Utdanning er veien ut av slaveriet!"

Aldri har norske elever gått så lenge på skolen med så mange undervisningstimer som de gjør nå.  De går 10 år i grunnskolen, og noe almenndanning må en jo regne med har funnet sted der. Når de har historie i vgs. er det mye repetisjon av det de har jobba med på ungdomstrinnet.  Jeg faktisk ganske imponert over det en 10. klassing skal ha oversikt over i det som heter samfunnsfag. 

I 10. klasse skal de

samanlikne korleis politiske, geografiske og historiske forhold påverkar levekår, busetjingsmønster og demografi i forskjellige delar av verda i dag
gjere greie for årsaker til og konsekvensar av sentrale historiske og notidige konfliktar og
reflektere over om endringar av nokre føresetnader kunne ha hindra konfliktane

I Vg2 skal de

gjøre rede for viktige endringer i hvordan mennesker har skaffet seg mat og brukt naturressurser, og
vurdere betydningen av dette for mennesker og et bærekraftig samfunn
presentere viktige demografiske endringer og vurdere årsaker til disse endringene og virkninger av dem for mennesker og samfunn

Noen fag må noen  kunne få gjøre seg ferdig med og ikke tygge opp igjen i vgs.  Med mindre en virkelig ønsker å gå skikkelig inn i materien. 

Må alle elever på stud. spes. ha 2. fremmedspråk? Jeg har hatt mye tysk 1-elever de siste åra. De er ikke veldig motiverte. De har stort sett forsøkt seg på fransk eller spansk på ungdomstrinnet, antakelig uten stort hell, og nå skal de i gang med enda et nytt språk. Er det et stort tap for Norge hvis de kan velge noe annet? Jeg lærte lite tysk i vgs. og forsøk på å lære det på universitetet i Oslo var heller ingen suksess. Ett års studie- og arbeidsopphold i Tyskland derimot gjorde susen. Derimot tror jeg at de som virkelig liker språk, gjerne burde kunne fått enda flere timer i faget enn det de har mulighet til i dag.

Nå skal ikke jeg ukritisk klappe fram utspillet til Guri Melby. Det er foreløpig ganske vagt hvordan "man" ser for seg en ny struktur. Jeg innbiller meg litt at man henter visse elementer fra IB. Men jeg synes heller ikke man skal avvise det. Ut i fra det jeg leser på Facebook, har mange gått ned i skyttergravene. Noen få tør å heie på Melby. Er du språklærer og lever av at elevene må ta faget ditt fordi det er obligatorisk, stoler du kanskje ikke på at de ville tatt det hvis det var frivillig. Jeg tror svært få av tyskelevene jeg har hatt i tysk 1 ville valgt faget frivillig. Selv med meg som lærer. :-) Delvis fordi de ikke opplever det som umiddelbart givende, og delvis fordi de ikke får noe gratis. Du får ikke til faget hvis du ikke anstrenger deg. Jobber du ikke, så opplever du ikke mestring uansett hva læreren forsøker å gjøre av kjekke ting. Det er opplagt noen dilemmaer her.

Med tanke på alle de som ikke fullfører, hører jeg noen hevde at problemet med motivasjon alt starter på mellomtrinnet i barneskolen. Ja, detter du av der, har du virkelig en lang ørkenvandring med få vannhull og enda færre oaser å se fram til. Jeg tror at vi alle er utstyrt med nysgjerrighet og naturlig lærelyst. Jeg er dessverre ikke liker sikker på om skolesystemet klarer å stimulere  denne lærelysten, kanskje heller tvert i mot. One size doesn't fit all. Derfor mener jeg vi ikke bør avvise kapittel 5 i stortingsmeldinga, men tvert i mot ydmykt og lyttende se om man må gjøre noen større grunnleggende strukturelle grep. Vi må ikke framstille det som om skolestrukturen vår er perfekt.

Sensur i norsk er en skandale - 50% av dem som har tatt eksamen i norsk skriftlig, kan ha fått feil karakter

 

Professor Kjell Lars Berge hadde et innlegg på Facebookgruppa Norsklærere 2.0 for noen dager siden, og jeg kopierer inn hans innlegg nedenfor.  Min kortversjon: de endelige karakterene som settes i forbindelse med sensurmøtet i juni/januar er ikke den objektive korreksjonen til  standpunktkaraktene som noen kanskje tror. De er uttrykk for et tilfeldig og subjektivt skjønn av sensorer som gleder seg til sommerferien, og som ikke har tid eller ork til å gå skikkelig inn i tekstene på møtet. 

------

Utdanningsdirektoratet har i dag (onsdag 3. mars) gjort tilgjengelig en rapport om vurderingskvaliteten på eksamen i den vg. skolen, dvs. hvor enige sensorene er seg i mellom i vurderingene de gir av en eksamensbesvarelse. Rapporten er meget solid og studerer resultatene ved eksamener i en rekke fag fra 2015 til 2019. For alle som underviser i faget norsk og som har tillit til at eksamenssensuren er troverdig, er rapporten dyster lesing. For de av oss som har studert eksamenssensuren før, bekrefter den (dessverre) tidligere funn (jeg studerte eksamenssensuren på 1990-tallet, resultatene vakte stor oppsikt, men ingen forbedringer ble gjennomført). For de som vil norskfaget vel og vil ha et bedre, og mer læringsstøttende, vurderingssystem, hjemler rapporten grunnleggende endringer av eksamensordningen og med den det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet (normalt forkortet til «NKVS»). De viktigste funnene for norskeksamen er som følger. For det første: Vurderingssamsvaret på norskeksamen er lavt, og altfor lavt for en så avgjørende/viktig (high stake) eksamen. 50% av dem som har tatt eksamen i norsk skriftlig, kan ha fått feil karakter. Eksamensvurderingene i norsk skriftlig er ikke troverdige. For det andre: Sensorene klarer ikke i skille mellom de ulike nivåene i skalaen. En tredelt skala (god - middels - svak) er i beste fall det som er mulig å ta i bruk dersom bruken av skalaen skal fungere som kvalitetsskillende. For det tredje: Det finnes ikke noe utviklet tolkningsfellesskap mellom norsklærerne. Norsklærere har helt ulike oppfatninger av hva tekstkvalitet er. Rapporten vil måtte innebære store og grunnleggende endringer av særlig eksamen i norsk. Rapporten må kunnskapsminister Guri Melby

selvsagt ta på dypeste alvor. Pressen bør selvsagt også orientere samfunnet om det som er funnet ut. Den bør legge til rette for offentlig debatt om hva som bør gjøres for at elevene skal få troverdige vurderinger av de avsluttende eksamenene de gjennomfører etter 13 års skolegang. Jeg oppfordrer mine kunnskapspolitisk engasjerte FB-venner i pressen til å sørge for at rapporten og resultatene i den bli allment kjent. Rapporten finner den nysgjerrige her.

------

Bildet ovenfor er fra et kurs for sensorer. Sensorene har fått utdelt noen oppgaver som de skal sette karakter på. Ikke uventet er det sprik i alle retninger. Poenget var også at man etter et slik dag skulle bli mer samkjørt. Jeg tror slike samlinger er nyttige, men at det kreves mer for å "rette det indre karakterkompasset" hos lærerne. Noen setter 6 og noen setter 3. Hva skal man gjøre? Jeg er klar over at det antakelig kommer noen nye oppgavetyper i kjølvannet av fagfornyelsen uten at jeg helt ser for meg hvordan dette skal slå ut i vgs. Nå er det så lite samsvar mellom sensorene at jeg vil bruke ordet skandale. Skandalen er ikke mindre av at dette har man visst om lenge. Spesielt etter at vi begynte å bruke PAS.

Elevundersøkelsen og annet grums

 Jeg har aldri vært spesielt glad i Elevundersøkelsen, heller ikke undersøkelsen vi Rogalandlærere gjennomfører hvert år som går på egen organisasjon. Som avdelingsleder noen år var det min sure plikt å legge "resultatene" som framkom både i prosent, antall og fargekoder. Det gikk fram eller tilbake fra år til år, og det var viktig å forklare elevene slik at de tolket spørsmålene på rett måte. For meg var det klart av elevenes avkrysning på diffuse og uklare spørsmål var forholdsvis tilfeldig. Så måtte skolen stå til ansvar for "dårlige resultater" for fylket, og avdelingsleder igjen for rektor.  I går var det min flinke og greie avdelingsleder som la fram årets undersøkelse. Ble jeg/vi noe klokere? Jeg tror ikke det, og en får glede seg over at det er ca. ett år til neste gang. 

En del av spørsmålene legger premisser og lager forventninger til lærere. Det er styrt av mantraet "vurdering for læring".  Litt forenklet kan man si at dette handler om at vi lærer mest av underveisvurdering, og at elevene skal delta aktivt i egen læringsprosess. Problemet er å omsette det i praksis. 

Da jeg tok tangotimer i Buenos Aires hyrte jeg inn intet mindre enn to  tangolærere, mann og en dame for å hjelpe meg i den vanskelige kunsten å danse tango. Jeg hadde gode dager med bokskriving, ekskursjoner i en fascinerende storby og tango. Jeg var om ikke en flink elev så ganske motivert. Som lærer har jeg gjerne 30 elever, og de er ikke alltid like motiverte. Fagfornyelsen har ikke gjort noe med det som jeg mener er det mest grunnleggende problemet,  fagtrengsel og derav få timer i hvert fag. Fagfornyelsen i norsk vil jeg si er reint kosmetisk. Det er derimot store forventninger til norsklærere om individuell oppfølging. Tango er vanskelig, men å realisere intensjonene i Vurdering for læring er enda vanskeligere. Dette er noe som blant annet kommer for en dag hvis man er så uheldig at en elev klager på en karakter, da får man her i Rogaland i oppgave å dokumentere hvordan man har fulgt opp eleven. Ikke rart at noen lærere gir eleven medhold for å slippe den vanskelige oppgaven å redegjøre for hvordan man har klart mission impossible.

Tilbake til gårsdagens framlegging, så vidt jeg kunne konstatere gjorde vår avdeling det verken mye bedre eller dårlig i følge prosenttallene som jeg ikke vet hvordan man har kommet fram til. Undersøkelsen minner oss om at vi måles og veies, og at vi skal konkurrere med andre skoler, og at norske skoler skal konkurrere med resten av verden slik at undervisningsministeren skal kunne slå seg på brystet over at vi har gjort fremgang og helst slått svenskene om ikke annet. 

Endringer ved eksamen i norsk for dem med kort botid (NOR1405/1410)

 Det har blitt endringer for de minoritetsspråklige når det gjelder eksamensoppgavene. Del A (ordforklaringene) har nå blitt byttet ut med spørsmål til en tekst de først får på eksamensdagen. Her blir man testet i leseforståelse.

Første gang dette ble gitt var ved eksamen våren 2020.

Hva er god nettlæring i disse koronatider?

Jeg er nettlærer på Campus Nooa og har jobbet med nettundervisning  de siste 15 åra. Men jeg har enda lengre erfaring som nettstudent. På slutten av 90-tallet begynte jeg å ta kurs på NITOL. NITOL var et samarbeid mellom en del høgskoler i Norge. Jeg tok mange kurs der, og etterhvert tok jeg nettbasert hovedfag i pedagogikk ved Universitetet i Bergen og etter det igjen årsenhet i spansk på nett. Basert på dette har jeg tanker om gode og dårlige nettkurs.
Akkurat nå har jeg ikke så mange ordinære nettstudenter, de fleste av elevene mine går i videregående skole, men de har også plutselig blitt satt i en situasjon der de skal følges opp på nett. For dem kan "hjemmeskolen" gi dem nyttige erfaringer  om hvordan studere og lære på egenhånd som de kan ta med seg videre.
Videregående skole er mye basert på kontroll og at læreren hele tiden forteller elevene hva de skal gjøre. Man er veldig opptatt av om elevene er fysisk tilstede. Det er et system der noen ganger  lite av tida går med til å lære (= min påstand). En god del  elever mangler indre motivasjon. De må pushes og passes på. Skolen er fremfor alt en sosial møteplass. Videregående skole øver elevene i for liten grad opp til å ta ansvar og trening i selvstendig arbeid
Overgangen til universitet og høgskole kan bli brutal når de i mye større grad blir overlatt til seg selv. De må da i større grad styre sin egen tid, lage egne deadliner, gjøre vurderinger av hva som er viktig og uviktig. Noe av det elevene i videregående skole kan gjøre erfaringer med i disse koronadager, er det å lage en plan for dagen, styre sin egen tid, kontrollere sin overveldende trang til å sjekke sosiale medier og sørge for at man fokuserer på det man skal.
Noen elever vil oppdage at det går an å rekke ganske mye når man ikke forstyrres av medelever, friminutt og lærere.
I det forrige blogginnlegget skrev jeg om min motvilje til å sette meg inn i Teams, Zoom og andre konferanseverktøy. I løpet av sist uke ble jeg ikke akkurat en fullbefaren Teamsbruker, men lærte nok til å gjøre meg en oppfatning om hva jeg kan tenke meg å bruke Teams  til.

(Jeg tar tyskfaget som eksempel.)
a. korte ukentlige møter der vi går gjennom enten hva vi skal gjøre eller hva vi har gjort.
b. muntlig trening med en og en elev, eventuelt små grupper på 2-3 elever.

Når det gjelder faglig gjennomgang eller det som vi vel kaller for undervisning, tror jeg det er bedre å lage korte miniforelesninger som jeg legger ut på Vimeo. Selv har jeg brukt programmet Screenflow (som dessverre bare er for Mac) i en del år, og punget nå ut 600 kroner for å få den siste oppdateringen. Screenflow kan lage ganske fikse og fine undervisningsvideoer.Jeg var ganske flink screenflowbruker  for noen år siden, men ser at jeg må gjenoppfriske litt. Et brukbart alternativ er Screencastomatic eller Powerpoint. Jeg bruker altså Screenflow  til å lage miniforelesninger. De skal være korte, og jeg har ikke tid til å bruke masse tid på finredigering. Hvis dere vil se eksempel på en ganske røft  redigert video, så kikk gjerne på denne.

Jeg nevnte at jeg etter å ha tatt forholdsvis mange nettkurs, fant ut hvilke kurs som jeg likte best. Det tror jeg kan være overførbart til situasjonen vi er i nå i videregående. Jeg likte kurs med regelmessige og obligatoriske innleveringer. Noen av NITOL-kursene hadde som krav at man leverte og måtte få  godkjent et visst antall innleveringer. Det gjorde at jeg måtte jobbe ganske jevnt og trutt. Det var heller ikke slik at man kunne levere hva som helst og uansett få det godkjent. Dårlige kurs var ustrukterte og flytende, det var akkurat som at de hadde lagt noen bøker ut på nett.
Selv jobbet jeg gjerne tidlig om morningen før familien stod opp.  På de første kursene var alt asynkront og tekstbasert. Først da jeg tok spansk, var det verktøy som minnet om Teams (Adobe Connect eller tilsvarende). Andre nettstudenter foretrakk sikkert  å  legge arbeidsøktene på kvelden. Fleksibilitet er gull verdt!
Som  en av mange litt ufrivillig nettlærer :-)  i videregående skole, tror jeg på ukentlige innleveringer, og ikke nødvendigvis at de skal levere noe etter hver økt. Mange lærere har mange elever og mange økter, men jeg tror at alle bør levere noe ukentlig og som de får tilbakemelding på. Videoen jeg lagde var en del av denne tilbakemeldingen. Forsøk på å kontrollere tilstedeværelse og overføre den tradisjonelle skolen i form av fastlagte økter og vekt på overvåkning og kontroll, tror jeg er en dårlig ide. La oss bruke denne veldig spesielle situasjonen for alt det er verdt til å gjøre oss erfaringer som vi kan ta oss med når den vanlige skolehverdagen om noen måneder (?) vender tilbake.