Å måle kompetanse

Dagbladet melder at eksamenssider i engelsk brøt sammen da flere tusen elever nokså samtidig "skulle logge seg inn" for å forberede seg til engelskeksamen. Utdanningsdirektoratet måtte også fjerne en film pga filstørrelsen. Dette skjer altså i forbindelse med eksamen, og det er tydelig at noen ikke har gjort leksa si - passa på at det er båndbredde nok og god nok kapasitet på server når en skal gjøre slike tekniske krumspring.
En kan lure på vitsen med denne form for eksamen i det hele tatt. Er lærerne som setter standpunkt upålitelige? Kan ikke de som har det faglige ansvaret og som har fulgt lærerne kanskje gjennom tre år i ungdomsskolen vurdere sluttkompetansen? En kan si at sentralgitt eksamen er et uttrykk for mistillit til den vanlige lærer. Det er dessverre menneskelige sensorer til sentralgitt eksamen også. Som sensor gjennom en del år vet jeg noe om forhandlingene og kompromissene når sensorgruppene skal enes om flere hundre karakterer i løpet av 4-5 timer. Er det mye avvik mellom to sensorer, er den uskrevne regel, man legger seg midt mellom. Elevene kan være så uheldig at de får to strenge sensorer eller være tilsvarende heldige. Av en eller annen grunn har jeg meldt meg frivillig til dette iår og. (Eldstedatteren tar lappen og skal dessuten sponses på folkehøgskolen. Pengene kommer vel med.)

Idag har jeg "luftet" Vg1 elever, de fikk luft halv ti og halv 12. Ellers ble de bevoktet av en hyggelig pensjonistdame som satt bak dem, og som med 100 % sikkerhet hadde null peiling på hva som rørte seg på elevenes dataskjermer.
Alternative måter å fremme og måle sluttkompetanse på? Jeg vet i alle fall at de 15-16 blogginnleggene til de 84 elevene mine gir meg et ganske godt bilde av det faglige utbyttet deres. Hvis jeg ikke svarer på mail eller telefon neste uke, er det ikke fordi jeg har avgått ved døden, men muligens fordi jeg skal lese, kommentere og karaktersette 15 x 84 blogg(-innlegg). Puh...

Uformell og formell tilbakemelding

Jeg har tidligere vært inne på problematikken rundt uformell tilbakemelding i norskfaget, delvis i form av frustrasjoner. Men vi nærmer oss terminoppgjør, og jeg må relativt raskt bestemme form for den uformelle tilbakemeldingen. Jeg tror det er riktig å si at jeg aldri har hatt et bredere grunnlag for formell vurdering - jeg har uansett aldri tatt inn mer arbeid som jeg har gitt karakter på enn denne høsten. Likevel har jeg en følelse av at det burde være mer.
For meg som har norsk i Vg1 og Vg2 på idrett og studiespesialiserende, er det tre fagkarakterer som skal settes i ett firetimers fag. Det vi har fått beskjed om, og som da skal stå i opplæringsloven, er at det med terminkarakteren skal følge en slags tiltaksliste om hva elevene bør jobbe mer med (jeg har forsøkt å finne hvor i opplæringsloven dette står, noen som vet hvor det står?). I tillegg skal elevene ha en "fagsamtale" som riktignok kan finne sted i cyberspace (det "utvidede samtalebegrep").
Nå vil undervisningen slik den foregår, i form av klasseblogg og undervisning i klasserommet være en form for kontinuerlig respons. Jeg registrerer hva som "går igjen", og lager et lite notat på bloggen, eventuelt jeg kommer tilbake til det i klassen - eventuelt ved at jeg legger ut lenker til ulike ressurser i arbeidsplanen. Hver gang elevene leverer noe, får de en kommentar, selv om det er antakelig antakelig varierer fra lærer til lærer hvor systematisk dette gjøres, og det varierer fra elev til elev i hvilken grad en klarer å gripe fatt i disse tilbakemeldingene og gjøre noe med dem.
Forskere som Kirsti Klette hevder at mange lærere har utydelige "produktkrav" og uklare standarder for hva som er godt, middels eller dårlig. Typisk er vel at vi sauser på med ros, "fint" og "flott" for også det mest middelmådige og dårlige av frykt for å såre eller å ta motet fra elever som av ulike grunner ikke får det helt til.
Det hjelper vel heller ikke at lærere i vgs. gjerne underviser i flere fag, noe som må undergrave faglig profesjonalitet. Rogaland fylkeskommune nedsatte grupper i ulike fag som skulle lage en fylkesmal for vurdering, den almenne oppfatningen var at dette i f.eks. faget norsk var lite vellykket.
Norsk er et ganske komplekst fag, vi snakker om langsom utvikling over tid, om modning, og jeg har ikke tro på quickfixer. Det virker som om læreren i større og større grad gjøres ansvarlig for elevens utvikling. Det er lektor Harboes skyld at Per (som alltid leverer heldagsprøven før halv 10) ikke får bedre enn 3 minus. Antakelig kan lettvinte formuleringer ved terminoppgjør føre til at det skapes urealistiske forventinger. "Jeg gjorde det du sa lærer, hvorfor får jeg ikke bedre?"
Noen som har gode systemer her?
-------
kjapp oppfølger - jeg lagde en "undersøkelse" i Its learning der elevene dels svarer på åpne spørsmål, dels svarer på flervalgsspørsmål, dels svarer på ja/nei-spørsmål. Elevene kan også be om en oppfølgingssamtale....
-------
Ny forvirring - "sluttvurdering" - på planleggingsdagen idag ble det diskutert om sluttvurdering og sluttkompetanse egentlig vil si at det er kun prøver/innleveringer/fremføringer osv helt i slutten av terminen som kan gi grunnlag for standpunkt. Kanskje ikke lurt å endre altfor mye på spillereglene midt i et skoleår?