Sist jeg så en Wesch-video satt jeg og igang og begynte å skrive, men det stoppa opp. Wesch beskriver noe jeg kjenner meg igjen i, elevenes utkobling, problemene med å koble dem på, og dette er noe jeg husker godt fra egen skoletid, det er ikke noe norsk fenomen, det er ikke et nytt fenomen, det er et fenomen som en likegjerne kan gjenfinne i Alexander Kiellands Gift. Den skolske lærdommen er høyst et middel, den er sjelden et mål i seg selv. Derfor kan en elev vandre gjennom 5 år med tysk uten å være i stand til å snakke én sammenhengende setning på språket til Goethe og Schiller (eller Hitler), og likevel få 3 eller 4 i fagkarakter.
Dette er heller ikke noe norsk fenomen, det virker som det er et velstandsfenomen. Som norsklærer opplever jeg innimellom noen få gyldne pedagogiske øyeblikk mellom mange grå timer. Deschooling eller reschooling? Jeg synes det er et paradoks at svaret når resultatene ikke er gode nok (f.eks. i Pisa-sammenheng) er å pøse på med mer av den samme medisinen, dvs. mer timer - dette gjelder spesielt barnetrinnet, noe jeg tror bare vil øke kjedsomheten og leden spesielt når vi overtar elevene som mange, når de kommer i vgs. har et tjukt teflonlag som beskytter mot "læring" etter 12-14000 skoletimer.
Ja - hvordan burde norskfaget mitt se ut? Jeg
føler jeg balanserer på stram line mellom forventninger, samfunnsoppdrag (læreplan) og en følelse av uvelhet; jeg tror ikke alltid på måten vi inkludert jeg selv gjør det på.Akkurat nå sitter elevene mine og skriver argumenterende tekster på sidemål (alle nynorsk selv om jeg jobber i nynorskland (Jæren)) - de ser konsentrerte ut, jeg tror de forsøker å gjøre sitt beste, og oppgavene de skriver er gamle slagere som pc-ja eller nei i skolen, russetid, ja eller nei ++++, men de skal bruke kilder, de skal fotnote, de vet dessuten at de får fri økta imorgen hvis de skriver ferdig i formiddag eller ikveld, en liten gulerot som skaper trøkk. Målet er kortsiktig, og de vet at jeg retter raskt. De får feedbacken og belønningen på fredag.
Jesus snakka om problemet med ny vin i gamle skinnsekker, Wesch tenker vel her som Jesus. Web 2.0 og old school passer ikke helt sammen, problemet er at Wesch er flink til å beskrive dilemmaene, han er ikke like like flink til å beskrive troverdige løsninger som jeg kan ta inn i min skolevirkelighet. Dem må jeg visst finne selv, det er godt jeg har Ingunn og andre å tenke sammen med.
...
En digresjon; jeg leser i Aftenposten at man har tenkt å behandle demente med Youtube, god ide - jeg har begynt behandlingen allerede.
Ebokutgaven av Norsk på 30 dager kan lastes ned fra 
Boka Grunnleggende digitale ferdigheter for lærere kan bestilles fra 
1 kommentar:
Det er så sant. Jeg føler dels at får et glimt av noe uoppnåelig når jeg ser Wesch' videoer og leser det han skriver, det skapes en lengsel etter å føle meg mer som del av et fellesskap med elevene i stedet for at det gjerne blir dem vs oss. Vi har lov til å ønske oss dette, men klart det ikke er realistisk å forvente at all undervisning skal være like meningsfylt og engasjerende for alle som deltar til enhver tid! Kanskje er det bare angsten for å bli som Elias Rukla som driver meg til å skrive slike blogginnlegg - jeg leser Genanse og verdighet for tiden, og det er beklemmende hvor treffende enkelte av skildringene fra klasserommet kan føles :)Jeg er helt enig i at Wesch er den reneste Messias, men han får oss i hvertfall til å tenke, det er noe som rører ved oss, i hvertfall meg, i det han sier i motsetning til mange andre stemmer i dette landskapet. Men svarene må vi finne selv, og sant å si føles det både overveldende og utmattende å skulle arrangere world games med hundrevis av elever for å få dem med til enhver tid, slik han foreslår. Noe må vi servere i mindre porsjoner, og vi er bundet av planer, konvensjoner og forventninger. I det øyeblikk det er vanskeligere å få en studieplass som fører til en godt betalt jobb, når elevene blir mer "sultne", da tror jeg kanskje vi ser en forandring. Det er nok ikke tilfeldig at de elevene jeg har som jobber hardest alle kommer fra land utenfor Vest-Europa. I deres kultur gjør utdanning hele forskjellen. Uten utdanning er du ingen. Hos oss får alle utdanning, og det mister dermed sin merverdi på samme måte som ethvert luksusfenomen som blir masseprodusert.
Legg inn en kommentar