- Jeg slipper å hente brune konvolutter på posten og tilsvarende komme meg på posten for å sende til 2. sensor.
- Jeg slipper å vente på første sensor (besvarelsene blir tilgjengelige for både 1. og 2. sensor dagen etter eksamen) - og tilsvarende; 2. sensor slipper å vente på meg
- Jeg slipper å slite med uleselig håndskrift
- Jeg kan ikke rote vekk besvarelser (kontoret mitt er for tida et fullstendig kaos - her må jeg ha tunga rett i munnen!)
- Jeg synes det er forholdsvis behagelig å lese pdf-filer på 22''-skjermen
Jørn referer til egne erfaringer som engelsk-sensor, og tar opp problemstillingen som vi norsksensorer vil støte på neste år.; hvordan vurdere kildebruk? Jeg vet heller ikke om det forventes at norsksensorene neste år skal google i tilfelle mistanke om plagiering. Jeg antar at pas-systemet ikke har plagieringskontroll. Sensorlønna er såvidt dårlig at jeg kun unntaksvis kan bruke tid på detektivarbeid.
Tilbake til noe jeg har diskutert tidligere - jeg synes at både ny og gammel sentralgitt ordning ikke virker som en veldig valid måte å vurdere norskkompetanse på.
Danskene har et variant med 14-dagers eksamen som selvsagt ikke er uproblematisk,det er også engelske stemmer som sier at man bør tenke ut nye eksamensformer som åpner for samarbeid og som utnytter research- potensialet i Internett. Jeg synes i grunn at særemnet i norskfaget er noe som på mange måter er et unikt stykke arbeid som hvis man gjør det skikkelig der jeg som lærer kan gå inn i prosessen, og der hvor elevene faktisk selv kan velge innforbi ganske vide rammer hva de selv ønsker å fordype seg i.
a. elevene får mulighet til å fordype seg i et emne over tid
b. en får en unik mulighet til å jobbe med kilder
c. en kan og bør kombinere skriftlig innlevering og muntlig eksaminasjon
d. er et arbeid med stort vurderingspotensiale
Det samme vurderingspotensialet vil jeg si om fagblogging - se her Ingunns og elevenes hennes sin oppsummering av blogg i vgs. Det ser ut som om bloggen kan gi et godt tverrsnitt av den enkelte elevs læringsprosess og av kompetansen til eleven. (Er det forsket på dette?)
Sentralgitt eksamen koster svært mye - den ødelegger en måned av skoleåret - selve eksamensapparatet koster vel også noen hundre millioner. Er det verdt det?
Ebokutgaven av Norsk på 30 dager kan lastes ned fra 
Boka Grunnleggende digitale ferdigheter for lærere kan bestilles fra 
3 kommentarer:
Slik det fungerer nå er ikke eksamensordningen verdt verken tiden eller pengene som brukes, særlig når det er slik at det ikke settes av nok ressurser til å sjekke (etterforske) om det er elevens eget arbeid som legges fram, eller om det er avskrift. Skal man først gjennomføre denne typen eksamen bør det i alle fall gjøres skikkelig.
Tenker man litt lengre, ser man imidlertid at denne typen eksamen blir helt umulig. En elev som finner en god engelsk kilde, og oversetter den ordrett uten å oppgi kilde, er meget vanskelig å "ta". Jeg har litt sans for noe som sto på slutten av artikkelen fra Gardian som du refererte til: "In the end, the really big challenge is not to beat the cheat but to train the brain."
Da jeg underviste i norsk på allmennlærerutdanningen, var det mappevurdering der kun 5 (!) av oppgavene (i alt 35 tekster) ble sendt til ekstern sensor for kontroll. Det samme gjaldt skoleeksamen. Jeg ante ikke at eksamenssystemet i videregående skole var så komplekst og omfattende, og da jeg retta sidemål i fjor med et snitt på 2,9, lurte jeg litt på hva som egentlig var vitsen med det hele. Vel anvendte timer og penger er jeg ikke overbevist om at det var.
Jeg tror man kunne komme et stykke på vei mot mer meningsfylte eksamener med oppgaver som gjør det mindre nyttig å plagiere og kopiere (Cuba-krise-eksempelet i Guardian-artikkelen er godt). Jeg synes ikke årets engelskoppgaver er gode nok i så måte, og jeg kjemper meg gjennom en grå graut av diffust kildemateriale bare i sjeldne tilfeller er spisset inn mot å besvare oppgaven.
På et vis har vi vel også laget en halvveisløsning i forhold til å gjøre eksamensformen "virkelighetsnær": det å ikke ha tilgang til Internett er jo omtrent så virkelighetsfjernt som det går an å få det i forhold til noen oppgave som løses i den "virkelige verden" utenfor skolen i dag.
Eksamen i sin nåværende såvel som sin tradisjonelle form har vel strengt tatt bare én funksjon: å være avskrekkingsmiddel for elevenes egne lærere (og disses rektorer) som i svake øyeblikk kunne fristes til å la det gå inflasjon i karakterene? Hvorfor skulle ellers ikke de som har elevene gjennom hele året også være de som satte den endelige karakteren?
Er denne kontrollfunksjonen nødvendig? Vel, vi er jo profesjonelle, men med det presset som konkurranse skolene imellom legger for å få bedre resultater, skal en kanskje ikke se helt bort fra at noen kunne tenkes å gi litt billige karakterer?
Er det andre måter å løse dette på?
Legg inn en kommentar