Å måle kompetanse

Dagbladet melder at eksamenssider i engelsk brøt sammen da flere tusen elever nokså samtidig "skulle logge seg inn" for å forberede seg til engelskeksamen. Utdanningsdirektoratet måtte også fjerne en film pga filstørrelsen. Dette skjer altså i forbindelse med eksamen, og det er tydelig at noen ikke har gjort leksa si - passa på at det er båndbredde nok og god nok kapasitet på server når en skal gjøre slike tekniske krumspring.
En kan lure på vitsen med denne form for eksamen i det hele tatt. Er lærerne som setter standpunkt upålitelige? Kan ikke de som har det faglige ansvaret og som har fulgt lærerne kanskje gjennom tre år i ungdomsskolen vurdere sluttkompetansen? En kan si at sentralgitt eksamen er et uttrykk for mistillit til den vanlige lærer. Det er dessverre menneskelige sensorer til sentralgitt eksamen også. Som sensor gjennom en del år vet jeg noe om forhandlingene og kompromissene når sensorgruppene skal enes om flere hundre karakterer i løpet av 4-5 timer. Er det mye avvik mellom to sensorer, er den uskrevne regel, man legger seg midt mellom. Elevene kan være så uheldig at de får to strenge sensorer eller være tilsvarende heldige. Av en eller annen grunn har jeg meldt meg frivillig til dette iår og. (Eldstedatteren tar lappen og skal dessuten sponses på folkehøgskolen. Pengene kommer vel med.)

Idag har jeg "luftet" Vg1 elever, de fikk luft halv ti og halv 12. Ellers ble de bevoktet av en hyggelig pensjonistdame som satt bak dem, og som med 100 % sikkerhet hadde null peiling på hva som rørte seg på elevenes dataskjermer.
Alternative måter å fremme og måle sluttkompetanse på? Jeg vet i alle fall at de 15-16 blogginnleggene til de 84 elevene mine gir meg et ganske godt bilde av det faglige utbyttet deres. Hvis jeg ikke svarer på mail eller telefon neste uke, er det ikke fordi jeg har avgått ved døden, men muligens fordi jeg skal lese, kommentere og karaktersette 15 x 84 blogg(-innlegg). Puh...