Tanker i januarmørket

Jeg må innrømme at debatten rundt vurdering har vært skikkelig frustrende, jeg er rett og slett ganske oppgitt. Forvirrende signaler og læreplaner og rundskrift helt uten bakkekontakt fra Udir forsterker kulden og januarmørket. Jeg har de siste fire årene kun jobbet med norsk i fagkretsen nettopp med tanke på å jobbe meg godt inn i nye og spennende fagplaner, men det kan jeg rett og slett ikke tenke meg å fortsette med.
Vi har på huset (dvs Bryne vgs) forsøkt å fortolke og holde oss til retninglinjene etter hvert som vi har blitt kjent med dem (ofte på en noe tilfeldig måte - noen har hørt at de mener at Udir nå har uttalt at det nå ikke er lov til å sette plusser og minuser, eller - noen har hørt at de mener noen har sagt det stod i siste nummer av Norsklæreren at vi ikke kan gi skriftligmuntlige prøver)
I norsk er læreplanmålene mange og ambisiøse. Hvor mange runder med kåseri og essayskriving bør en ha for at en kan si at elevene har fått opplæring i sjangeren? De skal prøve seg på modernistisk diktning i Vg3, og de skal vurdere hvordan deres egen skriving utvikler seg.
Vg2-lærerne hos oss ble enige om (av litt ulike årsaker) at elevene kun skulle få uformell vurdering på essayet de nå skal skrive. Og det er kanskje vel og bra selv om en sa at hun mente at hennes elever aldri ville gidde å anstrenge seg hvis det ikke "telte". "Får vi karakter?" - det er et tilbakevendende spørsmål. Mange anstrenger seg litt mer hvis det "teller". Det er heller uinteressant hva man har jobbet med og hva man har fått ut av det hvis karakteren er rett. Hva slags læring blir det av dette. De er helt programmert inn i dette tankesettet fra ungdomsskolen.
Personlig kunne jeg tenke meg at en som hovedregel avskaffet karakterer "underveis" i skoleåret. Så slapp jeg å forsøke å kombinere rollen som bøddel og konstruktiv mentor. Karaktersettingen tar for mye tid, og fokuset blir helt feil. Karakteren og ikke læringen står i fokus. Så fikk en heller bruke mai og juni til ulike typer for "testing av den såkalte sluttkompetansen. Udir kunne reise rundt i småminibusser med sluttkompetansetermometre. Så kunne vi bruke tida på opplæring og uformell vurdering i perioden august - april. At lærere bruker opptil en tredjedel av arbeidstida si til formell vurdering (referer her til en norsklærer som gjorde opp timeregnskap midtveis - hun hadde rettet 700 besvarelser), og at vi nå må bruke uke etter uke med "høring" fordi vi ikke kan ha skriftligmuntlige prøver - styrker skippertaksmentaliteten, gjør at elever i perioder går på tomgang uten lærer + at jeg som lærer stadig vekk på må true med at dette kan dere få på prøven (en form for "motivering" som er ganske tvilsom), gjør at jeg i det siste lurer på om dette er en meningsfull aktivitet å bruke store deler av døgnet på.

Om jeg har mistet litt troen på både det ene og det andre, har jeg ikke mistet troen på elevene, på elevenes evner, på deres kreativitet. Bare synd skaperevnen og opplevelsen har så trange kår under karakterenes åk.