Sommer på Jæren

De neste fire ukene vil jeg jobbe med 2. utgave av norskboka.no - digitale verktøy i norskfaget. Det har skjedd mye de to siste årene, og jeg antar at det aller meste av stoffet vil måtte nyskrives. Men ute er det sommerlige temperaturer. På tv'en er det Wimbledon, og jeg skal innrømme at det krever noe selvdisiplin å jobbe konsentrert. Jeg skal ikke garantere at jeg ikke kommer til å blogge de nærmeste ukene, men jeg antar vel at det blir ganske sommerstille også her. God sommer til kjente og kjente lesere.

Fra sensurens indre liv

Samsvar på fellessensur? Stemte det eller stemte det ikke? Jeg har altså sensurert sidemål, og jeg brukte litt tid på å se på samsvar mellom mine to medsensorer og meg selv.
Sensor A.
Samsvar: 49%
Jeg var en grad snillere i 28% av stilene, han var tilsvarende snill i 16% av tekstene. I 7% lå jeg 2 karakterer høyere enn han. Dvs - helt sikkert var graden av samsvar høyere ettersom vi i våre notater opererte med plusser og minuser 3/4, 4/5 osv. I PAS kan vurderingsforskjellene virke større enn det de i realiteten er.

Sensor B.
Samsvar i 42%, Jeg var i følge PAS en karakter snillere i 41%, en karakter strengere i 5% av tilfellene, og 2 karaktererer snillere i 10%. Sensor B "advarte" meg på forhånd om at han kanskje var noe for streng. Og nok en gang, avviket i karaktersettinga er noe mindre enn hva de hele karakterene i PAS kan gi inntrykk av.

Jeg er usikker på om dette er en typisk sensorfortelling. Noen kan sikkert skryte av større samsvar enn det jeg kan vise fram. Har vi en litt streng sørvestlandsk nynorskretting der toleransen for feil er liten? Hvor mye nynorskfeil tåler vi før vi finner fram 2'eren?

Samsvar?

Først av alt vil jeg si at jeg ikke ser det som et nederlag hvis det ikke er samsvar mellom sentralgitt eksamen og sluttkompetanse/standpunktkarakter i norsk skriftlig. Standpunkt skal vel fortsatt måle bredere. Jeg har gitt disse elevene karakterene de har fått, fordi jeg etter min forståelse av læreplanen mener de har fortjent dem.
Hvis vi mente at standpunkt og eksamen skulle måle det samme og at eksamen var et presist måleverktøy, hadde det vel egentlig ikke vært noe poeng med standpunktkarakterer.
Skulle målet mitt å få bedre "samsvar", burde jeg ikke la tvilen komme elever på vippen til gode. Slik var samsvar eller mangel på svar denne våren. Legg spesielt merke til klasse B i hovedmål.

Klasse A - hovedmål
13 ble "stående" (46%)
8 gikk ned en karakter (28%)
3 gikk ned to karakterer (11%)
4 gikk opp en karakter (14%)

Klasse B - hovedmål (etter min vurdering må elevene her ha "uflaks" som har truffet urimelig strenge sensorer)
6 ble stående (22%)
13 gikk ned en karakter (48%)
7 gikk ned to karakterer (26%)
1 gikk opp en karakter (4%)

Klasse A - sidemål
8 ble stående (57%)
3 gikk ned en karakter (21%)
1 gikk ned to karakterer (7%)
1 gikk opp en karakter (7%)

Klasse B - sidemål
6 ble stående (46%)
5 gikk ned en karakter (38%)
1 gikk opp en karakter (8%)
1 gikk opp to karakterer (8%)

Om skolestilen som tekstideal

Bildet til venstre er dessverre litt uskarpt, men er fra et foredrag som Arne Olav Nygard (stipendiat ved UIS) holdt for et par uker siden for norsklærere i videregående skole der han snakket om tekstskaping.
Han peker hvordan skolestilen i hovedregel skiller seg fra de fleste andre tekster i måten tekstene fremkommer på.
Poenget hans ble aktuelt for meg her om dagen da jeg snakket om erfaringer fra norsk på Vg3 for kolleger. Med tanke på neste år sa jeg at det ville være feil å fortsette praksisen med at standpunkt/sluttkompetansen i norsk skriftlig fastsettes med utgangspunkt i fire skolestiler i hovedmål og fire skolestiler i sidemål. Med skolestiler menes da tekster som er skrevet under "eksamensliknende forhold". Praksisen har vært at en bruker eksamenssett som gir "eksamenstrening", samtidig noe som selvsagt gjør at mange elever kjører slalom mellom teksttyper.Den vanlige begrunnelsen for skolestiler er at "da kan ikke eleven få hjelp", "da kan ikke far/mor skrive stilen", "da vet vi at eleven har skrevet stilen selv" osv. osv.
Nå lever vi i en ikke spesielt ideell verden. Som norsklærer må jeg inngå en rekke kompromisser. Jeg synes ikke det er uinteressant eller verdiløst hva en elev klarer å skrive - uten hjelp og med svært begrenset tilgang til hjelpemidler. Jeg er med andre ord ikke imot såkalte skolestiler. Men skal det være hovedregelen? Jeg ønsker å bytte ut 4 av de 8 skolestilene med 2 hjemmestiler og blogg i hovedmål og sidemål. (Hvis noe må inn, må noe ut.)
Fratar jeg ikke elevene da verdifull trening i informasjonssøk og kildebruk hvis de sjelden eller aldri får skrive tekster der de får bruke alle hjelpemidler, muligheten til å spørre, muligheten for å jobbe med tekster over tid osv.? Bør vi ikke gjøre det mulig for elevene å få veiledning og hjelp under skriveprosessen slik som man gjør hvis man skriver en masteroppgave, en avisartikkel, en bok eller et leserinnlegg? Det finnes ingen originale tekster, alle tekster bærer i seg spor av andre tekster, det er stort sett bare skolestilen der vi tror vi finner den originale teksten - skapt uten påvirkning eller inspirasjon fra andre.
Som nettstudent ved Universitetet i Bergen har jeg akkurat tatt eksamen i SLAN612, dvs latinamerikansk historie. Jeg har hatt fire uker og tilgang til alle hjelpemidler. Det har vært anstrengende, langt mer anstrengende enn å skrive en eksamen på 5 timer, og jeg har utvilsomt lært svært mye gjennom denne skriveprosessen, langt mer enn gjennom en tradisjonell skoleeksamen. Det fine med dette studiet er kombinasjonen av ulike eksamensformer som viser ulike former for språklig og kulturell kompetanse.
Hva er praksis på din skole når det gjelder ? Hvordan gjør dere det? Er hjemmestiler ut?

Nei til sutring

Jeg har tenkt mye på det med skeive pingviner etter Dagbladets vektige oppslag her om dagen. Men idag kommer de med ny godbit, om hjernekirurgen som man ikke klarte å holde vekke fra operasjonsbordet. Jeg skjønner han godt, det er noe med lukten av sagmugg (eller hjernemasse - oss Hanniballer imellom).
Ut i fra de to siste bloggoppslagene kan man kanskje anta at jeg langsomt begynner å komme i noe som minner om feriemodus.
Men det er ikke ferie riktig enda, først avslutte skriftlig sensur og så er det tre muntlige eksamener som skal avvikles.
I slutten av juni begynner arbeidet med å revidere norskboka.no - digitale verktøy i norskfaget som skal komme i en sterkt utvidet utgave en gang utpå høsten. Jeg håper jeg kan ha et ferdig manus ca 1. august.
Ellers synes jeg at jeg ofte hører sutring over den nye læreplan i norsk (vel, den er jo ikke helt ny da). Det er så mye vi ikke kan! Jeg har ikke studiert mediefag, jeg har ikke studert kunsthistorie eller visuell design. Jeg er ikke datalærer osv osv.
Jeg skal innrømme at en norsklærer har et krevende fag, men det er faktisk slik at vi har mye tid i vgs. vi styrer selv - til og vi norsklærere. At folk ikke i løpet av 3 år har giddet å ta for seg noen relevante fagbøker og foretatt nødvendig kompetanseheving skjønner jeg ikke. En viss proaktivitet må man vel kunne forvente? Det er jo gøy å lære nye ting?
(Sutringen knyttes forøvrig ikke spesielt dem som har sine eksamener fra søttitallet.)

Viktig!

Jeg kjenner en slags moralsk plikt til å videreformidle denne "saken" fra Dagbladet. Dette er da om pingviner som ble avslørt som "skeive". Jeg synes dette er langt viktigere enn alt maset om fossilen Ida.

Sidemål om høsten - hovedmål om våren?

Jeg har vært inne på det allerede - det blir noen gjentakelser - men jeg synes tanken fortjener et eget innlegg.
Som norsklærerer har jeg i alle år kjørt slalom mellom hovedmål og sidemål. Det har ikke blitt enklere med tre karakter på Vg1 og Vg2 -et firetimers fag, nesten umulig! Det jeg ønsker er å kjøre sidemål i perioden august-november, og så med grunnlag i elevenes blogger og skriftlige innleveringer (hjemmearbeid, skoletekster osv) forsøke å komme fram til en karakter som gir et riktig bilde av elevens sidemålskompetanse. Elevene skal altså blogge på sidemål i denne perioden. Realistisk vil være 10 bloggtekster i tillegg til tre andre sidemålstekster
Men ettersom jeg skal ha Vg3, og det er rimelig at en del trekkes ut til sidemålsskriving om våren (iår var det 50% av elevene mine), vil jeg tilby elevene mulighet til en skriftlig sidemålsinnlevering - enten med tellende karakter eller kun for språktreningens skyld i april. Hvis de mener at de altså i perioden mellom november og april/mai har opplevd et kvantesprang når det gjelder sidemålet, har de muligheten til å vise det (en slags "ankemulighet").
Så - i perioden desember - mai er det hovedmål som gjelder. Jeg må ha inn en hovedmålsinnlevering i desember slik jeg kan sette en terminkarakter. Jeg skal presentere dette for kolleger på fredag, og er spent på deres reaksjoner. Hva tenker dere?
.......
Jeg luftet dette for noen som jeg oppfattet som representanter for Udir (Inger Marie Stein og Dag Fjæstad) på sensorkurs i Bergen idag (3. juni) - de var ikke entusiastiske!
Eleven skal ha to karakterer - de mente det var for lang avstand mellom eventuell eksamen og avslutning på opplæringa. De var som en vår klut på min entusiastiske framlegging!

En sensors bekjennelser

Jeg er godt inne i tunnelen som heter skriftlig sensur av NOR1212 - dvs sidemål, en selvpålagt vandring i Ivar Aasens skuggeheim, en vandring som tidsmessig korresponderer med pinsehelg, lyse juninetter osv. Jeg har vært med på skriftlig sensur i hovedmål og sidemål siden slutten av 80-tallet.
Jeg er da en bitteliten del av det som heter sentralgitt eksamen, en godt hundreår gammel institusjon som vel er ment å kvalitetssikre at lærerne har gjort jobben, et ris bak speilet for dem som ellers hadde tatt litt lett på fagplanen, pisk og gulerot i klasserommet ("Følg med, dette er hyperviktig med tanke på eksamen....."). Akkurat her skal ikke jeg diskutere, rise eller kritisere årets oppgaver som jeg mener var omtrent som forventet. Det som det likevel er interessant å diskutere er om

• hvorvidt denne type eksamen fremmer læring og utvikling, og
• om den gir valid informasjon om viktige ferdigheter i dagens samfunn.

Men tilbake til sensuren. Tidsmessig ligger jeg godt an siden jeg brukte mesteparten av pinsen til å lese, kommentere og karaktersette eksamensstiler, jeg er godt over halvveis i tunnelen, kun 90 tekster igjen, og hele to uker å gjøre meg ferdig på. Det gjør at jeg kan vie hele neste helg til Salsa Super weekend. Vamos salseros!
Først litt om tidsbruk og lønn. Udir har i sin visdom stipulert at man bruker 26 minutter på en besvarelse og avlønner deretter. Bruker man 26 minutter på en tekst, blir akkorden elendig, jeg må jobbe raskere hvis dette skal være interessant rent økonomisk. Når man finner fram til en minuttsats, forsøker man å finne hvor langt ned man kan presse prisen for at noen skal gidde å gjøre jobben, ikke hvor mange minutter de bruker. Og for deg som ikke er inne i betalingssatsene, tar Udir utgangspunkt i topp lektorlønn når de kommer fram til timesatsen. Jeg mener den ligger på ca 260 kroner. Nå kan man diskutere om hvorvidt dette er mye eller lite. Erfaringen min er at jeg som lærer på studieforberedende studieretninger har ganske god tid i eksamensperioden. Da faller mye undervisning vekk, og jeg kan slik det har vært til nå bruke noe av arbeidstida til retting. Skulle alt dette skjedd på kveldstid/helg tror jeg mange sensorer hadde betakket seg, meg selv inkludert.
PAS er noe jeg stiftet bekjentskap med ifjor. Det er Udirs sted for registrering av karakter og stedet der jeg finner besvarelsene mine. I år er alle mine besvarelser (så langt jeg kan se) i digital form. Slutt på å hente tjukke brune konvolutter på posten. Nå er alt tilgjengelig dagen etter eksamen. Det gjelder altså mine skoler/klasser. Men jeg har hørt om skoler som fortsatt gjør det på gamlemåten. Jeg leser pdf-filene på en 24''-skjerm. Jeg tar selvfølgelig ikke en eneste utskrift. Helt unødvendig. PAS er et stort framskritt.
Sensormøtet! Dette gleder jeg meg ikke til. Er man veldig enig, flott! Hva gjør man hvis man ikke er enig? Man forsøker gjerne å se om det er et system i galskapen (ulikheten). Er den ene konsekvent strengere? Eller virker det som det er litt "bingo"? Jeg håper det fungerer slik i år at vi på sensurdagen, kan se medsensors registreringer med en gang, at man slipper å lese karakterer for hverandre. Får man det, kan man se hvordan man ligger an i forhold til de to andre man forholder seg til ganske kjapt. Så navigerer man etter det. Men hvis man da tilfeldigvis har endt opp med to strenge og nidkjære inkvisitorer som har som mål i livet å slå hard og brutalt ned på den minste nynorskfeil, kan det jo faktisk være slik at det er en selv som "har rett" - selv om en er i mindretall. Men sorry - her er det rett og slett litt tilfeldig. Man må kanskje svelge noen små kameler, målet er konsens, målet er å ikke overkjøre, men være "i dialog".
Jeg skulle gjerne sett forskning på sensur av norskoppgaver. Hvordan er samsvaret? Hva gjør en når det ikke er samsvar? Hvordan er reliabiliteten og validiteten til en eksamenskarakter i norsk?
Der vi sitter i en litt presset situasjon tidsmessig, er de fleste ikke opptatt av å finne ut den absolutte sannheten om karakteren 3 eller 4, man vil gjerne bli ferdig slik at man rekker fly, buss, båt, bil eller tog hjem, og kan begynne å tenke på sommerferien og hva man skal bruke det feite sensorhonoraret til (jeg har fire barn og behøver ikke å bekymre meg over hvor pengene skal gå ).
Jeg kan ikke dy meg for å spørre til slutt, trenger vi sentralgitt eksamen? Hva slags informasjon er det den gir? Er denne informasjonen så viktig at vi skal bruke 100-talls millioner kroner på å få den? Er den et uttrykk for at man ikke stoler på faglærers standpunktkarakterer? Men hvis det er noen som setter karakterer i hytt og pine, gjør man noe for å korrigere dem?
Jeg ser forøvrig at Udir "foreslår å innføre veiledende nasjonale kjennetegn på måloppnåelse i noen fag." På tide? Hvis de i tillegg kunne fortelle noe klokt og fornuftig om sammenhengen mellom de ulike målene og de tre karakterene i norskfaget, hadde vi vært et par skritt videre. Men det hjelper ikke meg her jeg sitter og retter.