Timeout?

I følge twitrere ønska noen av forlagsfolka seg "time out" med den "digitale skolen", dette ble visstnok ytret på en forlagskonferanse om digitale læremidler.
Det kan jeg godt forstå, nå jeg fikk ikke med meg selve begrunnelsen, men det er klart, ting var enklere før med elever i den videregående skolen som fikk handleliste fra skolen. Det var gjerne hyppige skifte av læreverk (forlagene gjorde mindre endringer som gjorde at elevene ble pålagt "nyeste utgave"), og jeg har selv vært på diverse handleturer i forhold til mine to eldste, og vet hva dette har kostet (i snitt mellom 2 og 4 tusen kroner per sønn/datter). Dette sikret en relativt stabil inntektsstrøm for forlagene, og det sikra også de to bokhandlene på Bryne der jeg bor, gode inntekter, noe jeg har unnet dem, men dessverre,"times are a changing".
Forlagene har jo da vært litt uheldig med at "gratisprinsippet" i vgs. og det vi kanskje kan kalle for det "digitale gjennombrudd" har skjedd omtrent samtidig. Et forsøk på "time out" i forhold til noe som minner om en digital tsunami kan en vanskelig tenke seg. I følge samme twitrer, ytret Utdanningsforbundet at læreren burde kunne velge mellom digitale og trykte læremidler. Ja, jo -men som lærer har vel jeg aldri egentlig fritt kunne velge læremidler, men jeg har måttet følge det som skolen har vedtatt, men jeg har likevel hatt en viss påvirkningsmulighet. Og - jeg tror det er viktig at den enkelte skole til en viss grad kan gjøre sine valg .
I et litt tabloid leserinnlegg hevder representanter for forleggerforeningen at de videregående skolene i Møre og Romsdal må velge ut fire lærebokløse fag der en i praksis da må bruke NDLA-ressurser. Det er ikke riktig, det som er riktig er at skolene ikke får nok penger til å kjøpe trykte læremidler slik at hver elev har sin lærebok i alle fag, de kan da velge å kjøre "lærebokløse" fag, de kan velge kombinerte løsninger der de har en stamme med bøker som suppleres med digitale ressurser som NDLA osv. Det som vel bekymrer forleggere - og det er helt forståelig - elevene legger ikke igjen fullt så mye penger som i gode gamle dager. Den nye tida er ufordrende for papiravisene, for musikkbransjen osv. - hvordan tjene penger på en generasjon som er vant til at det meste på nett er gratis, det krever omstilling for mange av oss.
Det nye digitale landskapet er utfordrende for forleggerne, lærerene og elevene. Det er vanskeligere å lage prøver når en ikke har én lærebok som fasit. Det er vanskeligere for elevene som ikke lenger enkelt og greit kan pugge på s. 20-60 når de skal ha prøve. En må altså tenke ganske annerledes når det gjelder undervisning og når det gjelder vurdering. Dette er i og for seg ikke helt nytt. Det har alltid vært fag i den videregående skole som ikke har hatt lærebok.
Og det mener jeg kan åpne for innovative og gode pedagogiske prosesser. En diskusjon rundt dette har også Albertine Aaberge på sin blogg. I mitt fag som er norsk mener jeg det er hensiktsmessig med tanke på det som idag finnes av digitale gratisressurser å bruke bok i 25% av timene. Og for å gjenta meg selv - teoristoffet i norskfaget bør ligge gratis tilgjengelig på nett.
(Men - en liten digresjon - kan ikke NDLA bestille en lang og grundig artikkel om "bok blir film"/litterær adaptasjon av Arne Engelstad? . Jeg sitter med boka hans om det samme emnet i hånda, men det samme stoffet burde tilgjengeliggjøres fritt og digitalt mot selvfølgelig god betaling av forfatter, det funker ikke at skolebiblioteket har ett eks. i hylla når mange elever skal jobbe med nettopp adaptasjon samtidig. Jeg savner idet hele tatt lange og grundige artikler for elever som krever "litt mer", tekster som kan brukes differensiert.
I visse fag - f.eks. i tyskfaget som jeg kjenner ganske godt til, synes jeg det er veldig greit med trykt bok. Men i norskfaget, og min referanse her er studieforberedende linjer i vgs, synes jeg den trykte læreboka etter hvert har utspilt sin rolle. En får et visst bilde av hvordan jeg tenker ved å se på arbeidsplanene mine for 3IFC og 3PÅA.
Men når det gjelder skjønnlitteratur som ikke har falt i det fri, viser det seg at de som sitter på rettigheter ikke viser reell vilje til reelle forhandlinger med NDLA (slik jeg oppfatter det). Så der må vi klare oss med det trykte, og det er helt greit for meg, men det er faktisk bare en bitte liten del av norskfaget (selv om det virker som om forlagsredaktørene og en del lærere tolker læreplan helt annerledes). Norsk er ikke et litteraturfag.
Timeout? Tror ikke det. Kjør på!

Muntlig eksamen - andre innspill

Muntlig eksamen står for døra, jeg regner i grunn med å få opp to partier, og på vår skole har vi gått i tenkeboksen for å snekre sammen noen oppgaveforslag.
Hovedmodellen i Rogaland fylkeskommune er:

• 48 t. med forberedelse

• Elevene får tema/emne med tilknytning til flere kompetansemål i læreplanen (tidligere lagde elevene problemstilling, nå skal de få en "fiks ferdig oppgave", begrensa tid er jo delvis begrunnelsen her).
• Det står videre i skrivet jeg har fått, at oppgavene skal dekke alle hovedområder i læreplanen. Er det "muntlige tekster", "skriftlige tekster", sammensatte tekster" og "språk og kultur" som er " hovedområder", eller er hvert kulepunkt et "hovedområde? Det er mange kulepunkt, og noen kulepunkt oppfattes som ganske perifere, noen av kulepunktene er antakelig overflatisk behandlet av lærer og lærebok/læremiddel. Jeg tror det f.eks. er lærere som knapt har jobbet med sammensatte tekster med elevene. Ved rask gjennomtelling av kulepunktene for norsken i Vg2 og Vg3, kom jeg til knappe 40 kulepunkt. Jeg skal ikke polemisere mer mot akkurat dette punktet i rundskrivet som Rogalandslærere skal forholde seg til, men jeg en følelse av at den som har laget det, vil forsikre seg mot at lærerne definerer ut deler av læreplanen man "ikke liker". Men selv de som samvittighetsfullt har jobbet mot læreplanen, vil finne det urimelig at hvert kulepunkt skal være en potensiell muntlig oppgave (vil jeg tro).
  
• Gjennomførbarhet. Elevene har 48 t., det man må forvente er at de har jobbet jevnt og trutt med faget, men en kan ikke lage oppgaver som krever at de må sette seg inn i mye nytt stoff. Dette er ingen fordypningsoppgave som går over flere uker. De vil ikke ha tid til å drive omfattende research, sette seg inn i et forfatterskap e.l.
  
• Elevene vil antakelige lage presentasjoner , og de vil få beskjed om presentasjonen maks skal vare 12-13 minutter. Det er den elevstyrte tida, deretter vil sensor og eventuelt eksaminator stille spørsmål.
• Jeg siterer litt fra skrivet: Andre del av eksamen skal ta utgangspunkt i kompetansemål fra forberedelsesdelen, men kan også bevege seg inn på kompetansemål med løsere tilknytning fra andre hovedområder i læreplanen. Eksaminasjonen skal dreie seg om sentrale begreper, overordnede linjer og oversikt. Vil det si at man i del 2 kan spørre om hva som helst? I vår skoleinterne diskusjon ønsker vi at elevene får beskjed om områdene som en ønsker å "samtale om" i del 2 ("samtale" høres litt kjekkere ut enn "eksaminasjon" eller "forhør"). Men jeg antar at en bør holde døra oppe for at en nettopp spør om "litt mer". Det kan være at eleven har gjort det veldig dårlig, og en ønsker å gi eleven en ekstra sjanse eller en ønsker å sjekke ut om eleven fortjener en 6'er osv.

Men - hvordan vil oppgavene se ut? Her håper jeg det kan komme innspill. Jeg har nettopp gått i tankeboksen, og jeg vil også invitere elevene til å komme med forslag. Jeg vil gjerne at elevene mine og jeg i fellesskap kan pønske ut gode oppgaver der de kan komme best mulig ut.

• 1. Analyser en musikkvideo/en tegneserie - det mest interessante her er er kanskje å se på adaptasjonen, dvs at en ser på de valgene som er gjort når sangen er adaptert inn (?) i et nytt medium. Når det gjelder tegneserie kan en kanskje her kan bruke oppgaven som ligger på Nynorsksenterets sider ("Song til ein orm")? Alternativt må en finne noe tilsvarende andre steder, men det er kanskje ikke så lett.... Song til ein orm er en kompakt tekst, noe som gjør den veldig anvendelig. En elev tipser meg om Kaisers når det gjelder musikkvideoer, jeg tror jeg ville funnet en norsk video i denne sammenhengen selv om man ut i fra læreplanen sikkert kunne forsvart å bruke engelskskpråklige musikkvideoer.
  
• (relevante læreplanmål fra Vg1)
  
• kombinere muntlige, skriftlige, visuelle og auditive uttrykksformer i framføringer og presentasjone
  
• tolke og vurdere samspillet mellom muntlig og skriftlig språk, bilder, lyd og musikk, bevegelse, grafikk og design og vise sammenhengen mellom innhold, form og form
• beskrive estetiske uttrykk i teater, film, musikkvideo, aviser og reklame og drøfte ulike funksjoner knyttet til språk og bilde
• bruke digitale verktøy til presentasjon og publisering av egne tekster
• (Vg3): sammenligne og vurdere tekster som overføres fra ett medium til et annet
  
  
  
• (læreplanmål fra Vg2):
  
• analysere og vurdere ulike sjangere i tekster hentet fra TV, film og Internett
• bruke ulike medier for å tolke og presentere tekster fra ulike tider
• vurdere bruk av estetiske virkemidler i ulike medier
• (læreplanmål fra Vg3):
  
• analysere og vurdere sammenhengen mellom innhold, virkemidler og hensikt i muntlige sjangere (en musikkvideo må jo sies å være en muntlig sjanger....)
  

Så bør vi jo legge inn en oppgave der vi bruker alt vi har lært om retorikken:
Analyser to taler (det kan være politiske taler eller andre taler), her siterer jeg flg. fra læreplanen (Vg3):
analysere og vurdere argumentasjon i og påvirkning fra tekster i aviser, på TV og Internett ved hjelp av begreper fra retorikken

Så en litt traus og trygg oppgave, henta direkte fra læreplanen:

• forklare hvordan ulike forestillinger om det norske ble skapt i sentrale tekster fra 1800 til 1870

• tilleggsspørsmål kan her være om språk og litteratur på 1800-tallet

Så har vi en interessant formulering i læreplanen om å gjøre rede for forholdet mellom muntlig og skriftlig språk. Her ville det være interessant å drøfte muntlig språk i skriftlige medier som Facebook, blogg, msn og sms.
En må her ha en grunnleggende forståelse av muntlig og skriftlig språk!
-------
Jeg diskuterte forøvrig muligheten for å bruke musikkvideo som oppgave med norskkolleger, og en lærer innvendte at det var jo en dårlig ide. Sjansen var jo stor for at dette ikke var noe som sensor hadde peilig på. Hmmm, sier ikke mer.
Men flere oppgaver kommer, og jeg er veldig interessert i ideer rundt dette.

Hvem sin kulturarv egentlig?

Hvem sin kulturarv? av Jon Hoem

Krysspostet flere steder. Publiser gjerne en kopi eller en lenke.

Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket har en viktig oppgave med å restaurere, bevare og digitalisere gammelt filmmateriale. Bare så synd at de har bestemt seg for å gjøre den lite tilgjengelig. Det er i seg selv ille, men verre er det at de får lov til det. Hva tenker de på i Kulturdepartementet?

Et eksempel: For nærmere to år siden begynte man å snakke om "legge ut" filmrevyer fra krigens dager. Disse korte dokumentarfilmene ble brukt som forfilm på kinoene, og inneholder innslag om arbeidsliv, fritid og den kulturarven. De ble laget under tysk overoppsyn, og var selvsagt underlagt sensur, og må regnes som propaganda, noe som begrenser den dokumentariske verdien noe, men mange av filmene inneholder åpenbart materiale som er både interessant og spennende. Ifølge et intervju i Aftenposten har hensynet til personer som kunne bli gjenkjent vært grunnen til at filmene ikke er blitt offentliggjort. En litt pussig begrunnelse, men det er ikke det dette handler om.

På Filmarkivet.no får jeg en 90 sekunders smakebit fra filmene. Skal jeg se hele filmen må jeg ut med en tier for 24 timers tilgang. Ti kroner er ikke mye, men veldig mye mer en gratis, og i praksis den snublesteinen som gjør at jeg ikke kan gjøre noe fornuftig bruk av dette materialet.

Dårlig butikk

Hvor mye en tjener på dette er ikke lett å finne ut av, men det er trolig helt marginalt: Filmarkivet har per 1. januar 2007 17 ansatte og et budsjett på ca. 12,3 mill. kroner. Av dette er ca. 7,3 mill. kroner lønn, 5,2 mill. kroner drift, samt at det er budsjettert med 0,2 mill. kroner i inntekter. Brorparten av disse utgiftene går selvsagt til andre ting enn Filmarkivet.no, trolig er det et annet budsjett, men tallene indikerer i alle fall at man tjener lite på salg. (dersom noen finner konkrete tall for Filmarkivet.no er jeg takknemlig for tips).

Her omstruktureres det stadig, og Nasjonalbiblioteket har også en betydelig rolle knyttet til bevaring av film, men det fører neppe til lavere kostnader og høyere inntekter. De eneste som trolig tjener penger på Filmarkivet.no er Norgesfilm AS, som holder tjenesten oppe og som har mottatt betydelige offentlige midler i utviklingsstøtte.

Tvilsomt om rettigheter

Filmarkivet forteller at rettighetshaver er Norsk filmstudio AS (Norsk film AS ble lagt ned i 2001, men institusjonen har vært i offentlig eie siden starten i 1932). Norsk Filmstudios nettsider kan jeg lese at de "eier alle filmene som ble produsert av Norsk Film AS i perioden 1937 - 2001", samt at "alle klipp er rettighetsbelagt og krever samtykke fra oss som produsent for et hvert bruk i offentlig sammenheng."

Produsentens rettigheter går imidlertid ut etter 50 år, jmf Åndsverkloven §45. Norsk filmstudio AS har altså ingen rettigheter til filmer som er vist før 1959. Regissører, fotografer, manusforfattere og komponister kan ha individuelle rettigheter (i 70 år etter sin død, noe som forsåvidt er rimelig meningsløst, men en annen sak), men jeg er villig til å vedde på at det går fint lite til slike rettighetshavere dersom jeg skulle finne på å betale for å se en gammel filmrevy. Man hadde trolig ikke funnet frem til rettighetshaverne om man hadde forsøkt, da filmrevyene jo ble satt sammen av en rekke forskjellige bidrag og klippet om etter behov. Jeg tar neppe munnen for full dersom jeg tipper at det samme er tilfelle for mye av det gamle filmmaterialet som finnes i arkivene.

Så hvorfor slippes ikke dette fri?

Våre foreldre og besteforeldre har betalt for at filmene, som dokumenterer noe av deres hverdag, har blitt laget. Vi har betalt for at det blir tatt vare på og digitalisert. Likevel må vi betale nok en gang dersom vi vil se dette materialet. Fornuftig?

Kunne vært en viss fornuft i det dersom man hadde tjent penger, som så kunne gått til videre digitalisering av filmarven. Men dette tjener man ikke penger på - trolig koster det mer bare å administrere ordningen enn det man makter å ta inn. Det er i alle fall min påstand inntil noen dunker meg i hodet med konkrete tall.

Restaurering av film er dyrt, og det er flott at Staten tar ansvar og bruker penger på dette. Trolig burde man brukt mer enn hva som er tilfelle i dag. Det er når det kommer til distribusjonene at ting skjærer seg, fordi man har en fiks ide om at dette (distribusjonen) skal man gjøre penger på. Når ble det ABM-sektorens oppgave? Bevaring og tilgjengeliggjøring - ja. Brukerbetaling - nei. Vi betaler jo for dette på andre måter, og det er et utmerket system.

Cut the Crap!

Her er det bare å ta Norsk filmstudio på ordet: Cut the Crap - slutt med tullet, og kom i gang med å formidle filmarven på en måte som gjør at lærere, elever, forskere, byråkrater og menigmann kan begynne å nyttegjøre seg det som finnes. Noen har faktisk interesse av det materialet som offentlige institusjoner sitter på, men det er lite interessant å benytte dette materialet, og skape merverdi, så lenge det ikke er lagt til rette for reell formidling.

Man kan utmerket godt fortsette med å selge DVDer (skjønt jeg tror det er bedre å kutte det også) samtidig som man legger til rette for en mer tidsmessig nettdistribusjon. Se hva British Film Institute gjør på Youtube, eller Library of Congress' Youtubesider. Sistnevnte har lagt ut mange av Edisons første filmer.

Library of Congress dokumenterer at de har skjønt dette: rapporten om bibliografisk kontroll og rapporten om Flickr Commons - For the Common Good: The Library of Congress Flickr Pilot Project.

"For the Common Good" - bedre kan det ikke sies. Legg til rette for gjenbruk.

Giske! Dette er kulturpolitikk, og Solhjel! Det er i høy grad utdanningspolitikk. Det beste av alt: det trenger ikke koste en krone. Bruk de pengene dere sparer på å kutte i dagens utdaterte distribusjonsregime til å få på plass et system som gir oversikt over norske verk som har fallt i det fri. Sett oppgaven til NRK, dette er nemlig god "public service" også, og sørg for at de behandler sine arkiver på samme måte. Mye kommer fremdeles til å bli værende "utilgjengelig", men vi har mer enn hundre år av filmhistorie å ta av. Det er bare å begynne i den ene enden.

Se til Venstre, og sørg for at vi får mulighet til å gjenbruke deler av norsk kulturarv!

Spre budskapet: Navngivelse - Del på samme vilkår

Å ha noe å melde

Når man begynner å blogge, så er det kanskje mest for seg selv man skriver, men etterhvert er det noen av oss som opplever at det er andre som leser det vi skriver, og det er jo både spennende og litt stressende. Har jeg noe å si, eller - skal jeg forsøke å finne på noe å skrive?
Jeg har blitt spurt om å holde et innlegg for lokalpolitikere om bruk av sosiale medier som blogg, facebook og twitter. De er kanskje inspirert av Obama, og tror at veien til suksess ved stortingsvalget til høsten (eller er det neste høst - så dårlig følger jeg med), er at man nå melder overgang til sosiale medier og da kanskje heller slutter å skrive leserinnlegg.
Jeg var litt smigret over at Obama meldte at han ville følge twittermeldingene mine, det gjorde at jeg selvsagt meldte meg som follower av hans meldinger, men etter et par uker, var jeg fed up av meldingene som hans pr-maskineri produserte. På samme måte er jeg skeptiske til lokalpolikere som tror de her på en litt lettvint måte skal nå nye velgergrupper. Jeg er i det hele tatt skeptiske til folk som har en klart overstyrt agenda. Jeg har en politiker på min twitterliste som tydeligvis har en agenda - å bruke twitter til å skape positiv oppmerksomhet rundt sitt parti, som han forsøker å tilsløre med personlig krydder. Det er bare sløvhet at han ikke er fjernet fra twitterlista mi. På samme måte synes jeg politikerblogger som stinker av politisk korrekthet er helt uinteressante, det handler ikke så mye om man er enig eller ikke, det handler om de faktisk har noe å melde, det behøver ikke å være genialt eller originalt, og en jeg vil nevne som et positivt eksempel, ikke fordi jeg er enig i politikken til partiets hans, er Bård Vegar, , men mannen tenker høyt om ulike emner, han reflekterer og så er det selvsagt et pre at han er minister.
Selv er jeg glad for at jeg ikke har en hatt som gjør at jeg må forsvare ulike posisjoner. Og det er det er vel det jeg vil problematisere overfor lokalpolitikerne, det kan være at krav om politisk lojalitet, det at man ikke får uttrykke tvil utad eller i det hele tatt tenke høyt, være noe som gjør at bruk av sosiale medier blir svært vanskelig eller at man ikke får det man kanskje håper, en obama-effekt. Gjør du som meg som stort sett hopper over "leserbrev" skrevet av politikere?

God påske fra Cádiz + påskenøtt så klart

Denne påsken + påfølgende uke er jeg i Cádiz i forbindelse med et spanskkurs. Jeg anbefaler at man sjekker sidene til SIU hvis man kan tenke seg et språkopphold i utlandet. Her er det akkurat passe varmt, og støtten som kan oppnås gjennom Comenius-programmet er såpass romslig at man kan leve ganske bra.

1. Så til påskenøtten, de som bærer hetter, er det a.lærere som er tilhengere av obligatorisk sidemål, men som ikke har kommet ut av skapet
2. b. blårussnynorskhatere som pønsker på nye geriljautfall mot sidemålet
   
3. eller er det c. såkalte penitentes (angrende syndere) som er en viktig del av påskefeiringen her i Cádiz.
4. Eller?
   

God påske fra Leif

Spennende diskusjon om obligatorisk sidemål

Det har vært interessant å lese reaksjonene på blogginnlegget mitt om obligatorisk sidemål. Det viser seg at det faktisk finnes lærere (også lærere som jeg burde vite om) som synes at ideen om obligatorisk sidemål er god. Det var selvfølgelig en smule polemisk fra min side, og jeg lyktes i å vekke noen reaksjoner ved å uttrykke meg som en fordomsfull ex-bæring som målbærer kunnskapsløsheten og som egentlig bare er ute etter å redusere mengden på rettearbeid.
Dessverre er nynorskkonvertittene i mindretal, nynorsken taper terreng. Det siste eksemplet på dette er at Tine ikke lenger vil ha mjølk på mjølkekartongene. Obligatorisk sidemålsundervisning blir i dette scenariet oppfattet om en slags sisteskanse.

Til klasserommet!
Jeg vil at mine elever skal lese nynorsk, jeg vil at de skal oppleve nynorsken helst daglig gjennom at vi bruker nynorske læringsressurser, gjerne at de leser nynorske blogger (trenger tips her om blogger som elevene kan ha interesse for). Det er dessverre slik at for mange elever er nynorsk et fremmedspråk som de opplever som dødt fordi de aldri opplever det i bruk.
Jeg burde være flinkere til å bruke nynorsk på tavla og på mine powerpointer/keynoter! Det tar jeg selvkritikk på (skal bli mye bedre, lover!). Jeg tror faktisk at opplevelsen av nynorsk som et levende bruksspråk er viktigere enn at de leser noen få tekstutdrag av gode nynorsk forfattere.
De som har uttalt seg om bruk av Nyno, har uttalt seg positivt om dette. Noen vil kanskje si at dette er et knefall for kunnskapsløsheten, jeg synes en i alle fall burde prøve, og melder meg herved frivillig som prøvekanin.

Hvorfor obligatorisk sidemål egentlig?

Jeg tror jeg har til gode å møte en norsklærer som har talt varmt for obligatorisk sidemålsundervisning i skolen. Jeg mistenker de ivrigste talerørene for sidemålet for å jobbe i
a. Noregs mållag
b. Samlaget
c. Utdanningsdirektoratet
d. eller være politikere som tror de kan vinne stemmer på målsaken
Med andre ord, folk som høyst har et perifert forhold til klasseromsvirkeligheten.

Når Noregs mållag kjemper for sidemålet, er det selvsagt i den tro at dette vil bidra til nynorsken fortsatte eksistens. Som de selv sier på hjemmesida si:
Ein slik ålmennkunnskap dannar grunnlaget for språkleg jamstelling og for statusen til nynorsk som nasjonalmål. Ei svekking av statusen til sidemålet vil få alvorlege konsekvensar for nynorsken. Noregs Mållag ser såleis på motstand mot sidemålet som motstand mot nynorsk. Noregs Mållag vil difor forsvare og styrkje sidemålet i grunnskulen og i den vidaregåande skulen.

Det er kulturelt og praktisk naudsynt at alle nordmenn lærer seg både bokmål og nynorsk, og det er ein rett å få god opplæring i båe språka. Noregs Mållag vil leggje vekt på sidemålsopplæringa som grunnlag for språkleg og kulturelt mangfald i landet.

Spørsmålet er om obligatorisk sidemålsopplæring gir språklig og kulturelt mangfold, og om det er kulturelt og praktisk nødvendig. De som havner i offentlig forvaltning eller som av en eller annen grunn må bruke nynorsk, vil lære mer av et kræsjkurs på noen kvelder enn 6 år med sidemålsundervisning, altså en form for situert læring. De fleste elever i vgs som går på det studieforberedende programmet, skriver 3-4 sidemålstekster hvert år, et slags pliktskyldig minimum for å kunne forsvare en karakter. Det vil si at det kanskje går 2-3 måneder mellom hver sidemålstekst. Hovedmålet bruker de nesten hver (skole-)dag. Ellers skriver elevene på bokmål og på dialekt, med unntak av 10-12 prosent som opplever en trygg forankring i nynorsken til tross for nynorsken nesten ikke brukes i det offentlige rom (som f.eks. i form undertitler på filmer, Internett-tekster, aviser, ukeblader, bøker). Denne minoriteten som kanskje stort sett har vokst opp i nynorskkommuner med nynorsk som opplæringsmål, er jo priviligerte. De har hatt nynorsk fra og med første klasse, og bokmålet får de nesten gratis.
Det å ha to eller flere obligatoriske skriftspråk er jo ikke spesielt for Norge. Finske elever må fortsatt lære svensk (jeg vil tro at minoriteten i Finland som har svensk som morsmål kanskje tilsvarer nynorskandelen i Norge), bor man i Barcelona må man lære både kastiljansk og katalansk, bor man i Bilbao må man lære både baskisk og kastiljansk osv. I Belgia antar jeg at skoleungene både må lære seg flamsk og fransk. Problemet er imidlertid at nynorsk og bokmål er tilforlatelig likt. Problemet til bokmålselevene er likevel at de sjelden eller aldri har støtt på eller støter på nynorsk. De må lære det som et fremmedspråk i ungdomsskolen, stort sett samtidig som de setter i gang med tysk, fransk eller spansk. Læreren setter opp bøyningsmønster på tavla, elevene kopierer. Det er ulystbetont arbeid å gå igang med dette. Det er ganske demotiverende å rette, og det er sikkert ganske ulystbetont å få tilbake besvarelser der læreren har hakka løs på typiske nynorskfeil.
De fleste elever og lærere ser ikke poenget, men - det gjør vel Noregs mållag. Følgende var å finne på deres hjemmeside:

4.3. Nynorsk mindretal: Sidemål, media, næringsliv
Den mest nærliggjande oppgåva for Noregs Mållag og lokale mållag i nynorske mindretalsområde er å ta initiativ til opne dialogar med lokale styresmakter, skular, lærarmiljø og minoritetsspråklege miljø om nye måtar å undervisa og formidla nynorsk sidemål. Forskingsmiljøa strekar opp tre avgjerande moment for ei vellukka sidemålsundervising: tidleg start, tverrfagleg undervising og opplæring i språket som eit bruksspråk. Meir nynorsk i riksdekkjande media og næringsliv vil auka toleransen for nynorsk, og føra til at folk over heile landet får kontakt med og blir vane med nynorsk. Arbeid for å få til dette er dermed sentrale oppgåver også i område med nynorsk mindretal.

Jeg vet ikke hvor realistisk det er å ha tradisjonell sidemålsopplæring på barnetrinnet, de har vel nok med hovedmålet om de ikke skal begynne å blande inn sidemål, men at norske elever gjerne kan ha læringsressurser både på bokmål og nynorsk, mener jeg er et godt poeng. Skal elevene mine oppnå en slags fortrolighet til nynorsken, bør det være litt mer enn den ene novella de leser av Tarjei Vesaas eller det ene kåseriet av Are Kalvø. Hvorfor kan ikke halve naturfagboka og halve historieboka være på nynorsk? Jeg er litt usikker på hva Mållaget mener med "opplæring i språket som eit bruksspråk". Elevene blogger, sms'er, facebooker på dialekt langt de fleste. Det er deres uformelle bruksspråk, 100% av mine elever iår har bokmål som sitt hovedmål som vel da må sies å være deres formelle bruksspråk.
Jeg beklager sterkt retten elevene har til læremidler på deres hovedmål. Det gjør at de fleste elever velger vekk de nynorske utgavene og dermed en enestående sjanse til å erfare nynorsken "i bruk". Det ville betydd langt mer enn den halvhjertede skippertakspregede nynorskundervisningen jeg mener man stort sett finner i norske klasserom. Vi har dessuten nå teknologi som Nyno, som gjør at nynorskterping oppleves som enda mer absurd. Hadde elevene kunne bruke Nyno, kunne vi kanskje fått konsentrert oss om innholdet i tekstene og ikke bøyningsfeil. Hva er grunnen til at man ikke skal kunne bruke Nyno?? Fordi det slår beina under terpinga? (Jeg skal ikke gjenta alt jeg sa i forrige blogginnlegg)

To skriftligkarakter i norskfaget oppsplitter og fragmenterer et fag man strever med å få til å henge sammen. Jeg tror ikke det er gunstig for nynorskens posisjon og goodwill i samfunnet, jeg tror tvert imot det skaper badwill, og jeg tror heller ikke det er bra for skriveopplæringa. Men - hvis vi på død og liv skal ha obligatorisk sidemål, kan vi få gjøre oss ferdig med det i Vg1 slik at vi og elevene spesielt i avgangsåret deres kan få lov til å konsentrere oss om det de har valgt som sitt hovedmål?

Jeg er litt usikker på hvordan min argumentasjon henger sammen, men jeg oppfordrer dere som mener at vi bør ha obligatorisk sidemål, hva er deres argument - egentlig?