Jeg tror jeg har til gode å møte en norsklærer som har talt varmt for obligatorisk sidemålsundervisning i skolen. Jeg mistenker de ivrigste talerørene for sidemålet for å jobbe i
a. Noregs mållag
b. Samlaget
c. Utdanningsdirektoratet
d. eller være politikere som tror de kan vinne stemmer på målsaken
Med andre ord, folk som høyst har et perifert forhold til klasseromsvirkeligheten.
Når Noregs mållag kjemper for sidemålet, er det selvsagt i den tro at dette vil bidra til nynorsken fortsatte eksistens. Som de selv sier på hjemmesida si:
Ein slik ålmennkunnskap dannar grunnlaget for språkleg jamstelling og for statusen til nynorsk som nasjonalmål. Ei svekking av statusen til sidemålet vil få alvorlege konsekvensar for nynorsken. Noregs Mållag ser såleis på motstand mot sidemålet som motstand mot nynorsk. Noregs Mållag vil difor forsvare og styrkje sidemålet i grunnskulen og i den vidaregåande skulen.
Det er kulturelt og praktisk naudsynt at alle nordmenn lærer seg både bokmål og nynorsk, og det er ein rett å få god opplæring i båe språka. Noregs Mållag vil leggje vekt på sidemålsopplæringa som grunnlag for språkleg og kulturelt mangfald i landet.
Spørsmålet er om obligatorisk sidemålsopplæring gir språklig og kulturelt mangfold, og om det er kulturelt og praktisk nødvendig. De som havner i offentlig forvaltning eller som av en eller annen grunn må bruke nynorsk, vil lære mer av et kræsjkurs på noen kvelder enn 6 år med sidemålsundervisning, altså en form for situert læring. De fleste elever i vgs som går på det studieforberedende programmet, skriver 3-4 sidemålstekster hvert år, et slags pliktskyldig minimum for å kunne forsvare en karakter. Det vil si at det kanskje går 2-3 måneder mellom hver sidemålstekst. Hovedmålet bruker de nesten hver (skole-)dag. Ellers skriver elevene på bokmål og på dialekt, med unntak av 10-12 prosent som opplever en trygg forankring i nynorsken til tross for nynorsken nesten ikke brukes i det offentlige rom (som f.eks. i form undertitler på filmer, Internett-tekster, aviser, ukeblader, bøker). Denne minoriteten som kanskje stort sett har vokst opp i nynorskkommuner med nynorsk som opplæringsmål, er jo priviligerte. De har hatt nynorsk fra og med første klasse, og bokmålet får de nesten gratis.
Det å ha to eller flere obligatoriske skriftspråk er jo ikke spesielt for Norge. Finske elever må fortsatt lære svensk (jeg vil tro at minoriteten i Finland som har svensk som morsmål kanskje tilsvarer nynorskandelen i Norge), bor man i Barcelona må man lære både kastiljansk og katalansk, bor man i Bilbao må man lære både baskisk og kastiljansk osv. I Belgia antar jeg at skoleungene både må lære seg flamsk og fransk. Problemet er imidlertid at nynorsk og bokmål er tilforlatelig likt. Problemet til bokmålselevene er likevel at de sjelden eller aldri har støtt på eller støter på nynorsk. De må lære det som et fremmedspråk i ungdomsskolen, stort sett samtidig som de setter i gang med tysk, fransk eller spansk. Læreren setter opp bøyningsmønster på tavla, elevene kopierer. Det er ulystbetont arbeid å gå igang med dette. Det er ganske demotiverende å rette, og det er sikkert ganske ulystbetont å få tilbake besvarelser der læreren har hakka løs på typiske nynorskfeil.
De fleste elever og lærere ser ikke poenget, men - det gjør vel Noregs mållag. Følgende var å finne på deres hjemmeside:
4.3. Nynorsk mindretal: Sidemål, media, næringsliv
Den mest nærliggjande oppgåva for Noregs Mållag og lokale mållag i nynorske mindretalsområde er å ta initiativ til opne dialogar med lokale styresmakter, skular, lærarmiljø og minoritetsspråklege miljø om nye måtar å undervisa og formidla nynorsk sidemål. Forskingsmiljøa strekar opp tre avgjerande moment for ei vellukka sidemålsundervising: tidleg start, tverrfagleg undervising og opplæring i språket som eit bruksspråk. Meir nynorsk i riksdekkjande media og næringsliv vil auka toleransen for nynorsk, og føra til at folk over heile landet får kontakt med og blir vane med nynorsk. Arbeid for å få til dette er dermed sentrale oppgåver også i område med nynorsk mindretal.
Jeg vet ikke hvor realistisk det er å ha tradisjonell sidemålsopplæring på barnetrinnet, de har vel nok med hovedmålet om de ikke skal begynne å blande inn sidemål, men at norske elever gjerne kan ha læringsressurser både på bokmål og nynorsk, mener jeg er et godt poeng. Skal elevene mine oppnå en slags fortrolighet til nynorsken, bør det være litt mer enn den ene novella de leser av Tarjei Vesaas eller det ene kåseriet av Are Kalvø. Hvorfor kan ikke halve naturfagboka og halve historieboka være på nynorsk? Jeg er litt usikker på hva Mållaget mener med "opplæring i språket som eit bruksspråk". Elevene blogger, sms'er, facebooker på dialekt langt de fleste. Det er deres uformelle bruksspråk, 100% av mine elever iår har bokmål som sitt hovedmål som vel da må sies å være deres formelle bruksspråk.
Jeg beklager sterkt retten elevene har til læremidler på deres hovedmål. Det gjør at de fleste elever velger vekk de nynorske utgavene og dermed en enestående sjanse til å erfare nynorsken "i bruk". Det ville betydd langt mer enn den halvhjertede skippertakspregede nynorskundervisningen jeg mener man stort sett finner i norske klasserom. Vi har dessuten nå teknologi som Nyno, som gjør at nynorskterping oppleves som enda mer absurd. Hadde elevene kunne bruke Nyno, kunne vi kanskje fått konsentrert oss om innholdet i tekstene og ikke bøyningsfeil. Hva er grunnen til at man ikke skal kunne bruke Nyno?? Fordi det slår beina under terpinga? (Jeg skal ikke gjenta alt jeg sa i forrige blogginnlegg)
To skriftligkarakter i norskfaget oppsplitter og fragmenterer et fag man strever med å få til å henge sammen. Jeg tror ikke det er gunstig for nynorskens posisjon og goodwill i samfunnet, jeg tror tvert imot det skaper badwill, og jeg tror heller ikke det er bra for skriveopplæringa. Men - hvis vi på død og liv skal ha obligatorisk sidemål, kan vi få gjøre oss ferdig med det i Vg1 slik at vi og elevene spesielt i avgangsåret deres kan få lov til å konsentrere oss om det de har valgt som sitt hovedmål?
Jeg er litt usikker på hvordan min argumentasjon henger sammen, men jeg oppfordrer dere som mener at vi bør ha obligatorisk sidemål, hva er deres argument - egentlig?
Ebokutgaven av Norsk på 30 dager kan lastes ned fra 
Boka Grunnleggende digitale ferdigheter for lærere kan bestilles fra 
16 kommentarer:
Tror det kan være grunn til å nevne Språkrådet også. Rådet, som vel er statens utøvende organ for språkrøkt og språkstyring er åpenbart prega, for ikke å si kontrollert, av trauste filologer som ønsker status quo i de fleste sammenhenger. I rådet er de to målformene likestilte, noe som nok er logisk ut fra lovverket, men svært u-logisk ut fra den ubetydelige stillingen nynorsk har i den norske språkvirkeligheten -samla sett. Skal man få gjort noe med sidemålskonseptet må politikerne slutte å høre på Sylfest Lomheim og hans kumpaner og heller begynne å tenke sjøl i språksaker. Ja, og så kan de jo høre på hva erfarne og vettuge lærere sier!
Etter å ha brukt denne fine dagen til å rette 25 sidemålsstiler på vg3 og der markert de samme feilene som tidligere er det ikke vanskelig å være enig med deg. Tenk så fint om vi nå noen uker før eksamen kunne konsentrert oss om form og innhold.
Hadde vore herleg å sleppa sidemål - altså bokmål:-)
Trenger jeg egentlig å skrive et svar? Veldig bra innlegg som viser klasserommets realiteter. Ja til Nyno!
Eg er blant dei som verken er politikar eller medlem av Norsk Mållag og heller ikkje arbeider i Samlaget eller Utdanningsdirektoratet, men som likevel meiner det er viktig å halda på obligatorisk sidemålsundervisning. Nynorsk språk har vore og vil framleis vera ein del av kulturarven, og dersom me tek vekk sidemålsopplæringa, vil det føra til ei svekking av denne og ei svekking av det kulturelle mangfaldet.
Istadenfor å diskutera om sidemålsopplæringa bør vera obligatorisk, bør me heller diskutera kva me kan gjera for å gje god opplæring i nynorsk som er sidemålet for dei fleste. Det har mykje med haldningar å gjera, og vil me halda på eit kulturelt mangfald, må me starta der. Det bør ikkje vera slik at det første møtet elevane har med nynorsk, er pugging av grammatikk i ungdomsskulen. Eg trur me må la elevane møta tekstar på nynorsk på barnetrinnet i større grad enn i dag.
I vidaregåande skule må det gjerne bli lov å bruka alle hjelpemiddel som er tilgjengelege som til dømes Nyno. Me som underviser i norskfaget, bør diskutera kva me kan gjera for at nynorsk ikkje blir redusert til pugging av reglar. Det finst til dømes svært mykje god nynorsk litteratur som me kan bruka.
Så trur eg ikkje at alle elevar vil jubla over å måtta læra nynorsk, men eg trur hller ikkje alle elevar jublar over alle emne som blir undervist i i andre fag. Eg har ikkje tru på at ein ved å ta vekk sidemålsopplæringa, kan gjera elevane meir positive til nynorsken. Det vil heller føra til at dei vil kjenna seg meir framande i høve til nynorsk språk og toleransen overfor dei som faktisk brukar nynorsk vil bli mindre.
Jeg synes vi heller burde ha arabisk som sidemål i skolen. Det er tross alt en mye større minoritet med dette språket enn nynorsk. Jeg kan forstå at en velger å tvinge elever til å lære nynorsk for å stimulere en form for forståelse for denne gruppens språk og kultur. Men da er det vel viktigere å fremme forståelse mellom vesten og den arabiske verden. Særllig med det vrangt fremstilte trusselbildet om terror og kvinnesyn som vi har i dag?
Hilsen Achmed (lei etter mange år på skolen)
Interessante synspunkter, Arne Reidar er så vidt jeg kan se, helt på linje med Mållaget. Det jeg spør meg om er om de oppnår goodwill eller badwill med obligatorisk sidemål. Ellers er jeg selvfølgelig enig i at det som av mange oppleves som unyttig og meningsløst ikke automatisk bør avskaffes (hva ville vi da sitte igjen med?), men det at noe oppleves som meningsløst er heller ikke et argument for verken å innføre eller beholde det. Jeg synes Achmed kommer med interessante synspunkt på minoritetsspråk. Kan vi tåle at norske elever i har lokale læreplaner der noen faktisk bruker tid på å lære forskjellene på to nesten like skriftspråk, mens andre f.eks. på østlandsområdet kan ha muligheten for innføring i arabisk eller urdu?
Eller er nynorsken fortsatt en del av et fortsatt pågående nasjonsbyggingsprosjekt?
Interessant tema, som jeg av uviss grunn har begynt å interessere meg mer for de siste åra. Hadde "litt" sans for nynorsk på skolen, men følte ikke at jeg behersket det godt nok til at det ble brukt ut over de få stilene som vi "måtte" skrive.
Til tross for at jeg alltid har benyttet bokmål som skriftmål i det daglige, så skulle jeg ønske at jeg behersket nynorsk så godt at jeg faktisk tok det i bruk. For meg appellerer nynorsk mer til det folkelige - naturlige - opprinnelige - norske. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, - men jeg misunner de som behersker det nynorske skriftspråket "flytende", og jeg skulle ønske at opplæringa jeg sjøl fikk i sidemål i skolen ga meg denne kompetansen.
En opplæring i sidemål som i hovedsak handler om et knippe sidemålsstiler er en stor ulempe for de som har nynorsk som sidemål - dog ikke samme ulempe for de som har bokmål som sitt sidemål (de får bokmål nærmest intravenøst).
Jeg er enig i at hvis vi først skal ha et sidemål, så må de to målene i større grad være likestilt mht f.eks. bruk i læremidler (at alle må lese litt av hver). Jeg tror samtidig det er nødvendig å innføre mer praktisk skriving i sidemålet som en integrert del av skriftmålpraktiseringa på tvers av fag. Kun da kan det være håp om at elever med nynrosk som sidemål lærer seg å beherske det godt nok til at de faktisk praktiserer bruken av det.
Og så spør jeg meg - hva ville det være riktig å velge hvis vi kom til den erkjennelse at det ville være fornuftig å ha kun ett offisielt norsk skriftspråk i skole og offentlighet. Til tross for oppvekst i en bokmålbastion på Østlandet, så mener jeg at det ville være "riktig" å velge nynorsk, og fase ut det "danske" bokmålet. Resultatet ville bli det du langt på vei signaliserer at de aller fleste norsklærere ønsker, Leif - at vi kun praktiserer ett norsk skriftmål i den norske skole.
Diskusjonen om obligatorisk sidemålsopplæring er viktig, men han må setjast inn i ein større samanheng. Dersom me reduserer han til spørsmålet om goodwill og badwill, vil det få store konsekvensar om me brukar same argumentasjon i høve til andre fag og emne i skulen.
For det første kan me ikkje lausriva diskusjonen frå den norske språkhistoria. Språkleg jamstelling mellom bokmål og nynorsk blie vedteke i 1885 og innføringa av sidemålsstilen i 1907 var eit ledd i denne jamstellinga. Det er for meg ein umogeleg tanke at ein ved å ta vekk den obligatoriske sidemålsoplæringa skal koma nærmare dette målet.
Tek me vekk den obligatoriske sidemålsopplæringa, vil det vera eit steg mot at bokmål blir totalt einerådande. Slik vil det vera ein del av den diskrimineringa av nynorskbrukarar som allereie er eit faktum. Stortingsmeldinga om norsk språk, "Mål og meining" tek opp dette: "I somme delar av landet er nynorsk ikkje berre eit samfunnsberande, men også eit fullverdig bruksspråk. Her er nynorsk det dominerande språket, også i høve til bokmål.
Likevel, det gjennomgåande biletet når vi ser landet under eitt, er at nynorsk er eit språk som er diskriminert. Ikkje minst slår dette ut overfor brukarane av språket". Skal vi då motverka denne diskrimineringa ved å fjerna den obligatoriske sidmålsundervisninga?
At språk har med identitet å gjera, er det ingen tvil om. Jon Fosse har skrive eit glimrande essay om dette, "Min kjære nynorsk" i "Gnostiske essay" frå 1999. Istadenfor å gje dei rett som vil oversjå nynorskbrukarane, bør skulen arbeida for språkleg toleranse og mangfald og vera med og motverka diskrimineringa av nynorsken.
Kan me ikkje så berre ta vekk den obligatoriske skriftlege sidemålsopplæringa og halda fram med å lesa nynorsk? Det vil utan tvil føra til at nynorskkunnskapane blir svekka. Me snakkar her om elevar som skal førebuast til høgare utdanning. Dei vil ikkje berre møte skjønnlitteratur, men og faglitteratur på nynorsk. Då er det ikkje nok å ha lese nokre få nynorsktekstar på vidareåande. Mange studentar vil og i framtida få bruk for nynorsk i undervisning eller i privat og offentleg verksemd. Når elevane går i vidaregåande skule, har dei ikkje oversikt over i kva grad dei vil bruka nynorsk seinare, og det er utopisk å tru at arbeidsgjevarar vil stå klare med innføringskurs i nynorsk den dagen elevane våre har bruk for nynorsken i arbeid.
Storitingsmeldinga "Mål og meining" går nærmare inn på ulike sider ved den stillinga nynorsken har i dag. Her står blant anna mykje bra om haldningsskapande arbeid. Eg veit at det lett kan bli store ord, men som norsklærarar bør me gjera det me kan for å bidra positivt.
Til Frank Emil: samnorsktanken og tanken om språklig tilnærming mellom nynorsk og bokmål er vel lagt politisk død.
Ut i fra hva elevene våre velger av lærebøker (dvs. altså si Bryne vgs på Jæren), vil jeg anta at under 30% av elevene har nynorsk som hovedmål. Jeg tror det er rimelig å tro at denne prosenten vil krype nedover slik man kan se i andre områder der nynorsken tradisjonelt har stått sterkt.
Nå er Arne Reidar og jeg enige om ganske mye, vi er enige om at teknologi som Nyno gjør at man kan flytte fokus i nynorskjobbina, vi er enige tror jeg at det er et uttrykk for språklig fattigdom at nynorsk i liten grad brukes i det offentlige rom. Kanskje er vi enige om at nynorskopplæringen slik jeg har beskrevet den, ikke er optimal for å skape forståelse og toleranse for språklig variasjon.
Det vi ikke er enige om, er om en må ha en egen sidemålskarakter. Jeg har en følelse av at dette nærmest er en symbolsak. Er sidemålskarakteren en slags siste skanse for et utryddingsgtruet minoritetsspråk? Skal en tro at lærerne da vil gi blaffen i læreplanen, og ikke gi elevene opplæring i nynorsk?
Kjøpte ett års lisens på Nyno i fjor, i håp om at det vil ville bidra til å øke læringsutbytte for ungdommene i huset. De har ikke giddet å bruke det engang. Jeg har ikke fått brukt det heller, behovet har ikke vært der.
Om behovet hadde vært der, så kunne jeg velsignet obligatorisk sidemål. Men så lenge det i hverdagen er meningsløst, så blir det litt dumt å bruke så mye tid på det.
Jeg synes ikke det skal helt bort, men kan avstå fra det som eget vurderingsområde.
(litt morsom ordbekreftelse på dette kommentarinnlegget: protests :)
Eg er nok ganske grunnleggjande ueinig med deg Leif om eigen sidemålskarakter. Eg er nokså sikker på at viss det var område i læreplanen som ikkje skulle vurderast med karakter, så ville desse bli nedprioritert, om ikkje av lærarane så iallfall av elevane. Eg tykkjer allereie eg ser ein tendens blant elevane når det er snakk om at eksamen i sidemål er trekkfag. Difor er ikkje dette berre ei symbolsak, men eit spørsmål om kva plass sidemålet skal ha.
Du etterlyser oss som forsvarer skriftleg nynorsk opplæring for alle (for det er jo det det handlar om), så her eit innspel frå ei med laaaang erfaring frå klasserommet i tjukkaste bokmålsland.Har undervist i norsk i nesten 20 år på Drammen videregående skole, og har aldri opplevd nynorskundervisninga (eg unngår termen sidemål) som eit problem. Naturlegvis er det vanvittig arbeidbskrevjande å førebu og gi elevane læingsfremjande tilbakemelding ( eg unngår termen retting) i eit så komplekst og vidtfemnande fag som norsk, men norsklæraren si arbeidsmengde er ein annan diskusjon!
Min påstand til elevane har vore at nynorsk grammatikk er såre enkel – 4 x 8 rader på eit ark, og du har oversikt over verb- og substantivbøyinga. Resten er leik og lær med gode tekstar, auditive og visulle, profesjonelle og elevtekstar. Mi erfaring er at elever som klarer tredje-persons-regelen i engelsk, også lærer seg nynorsk. Eg kan samanlikne sidan eg også er engelsklærar. Viss læraren formidlar sin entusiasme for språket og tekstene, smittar dette over på elevane - sjølvsagt med den føresetnaden at læraren også er ein god pedagog. Vi valde ofte tekstar som skulle setjast opp på Det norske teatret. Ei klasse las, illustrerte og dramatiserte ”Fuglane” av Vesaas før vi såg det på teatret. Elevane var då så godt inne i stoffet at dei tykte teatret sin versjon var for enkel! Sjølv ”Medmenneske” av Duun likte elevane så godt at ein elev valde Duun, med all sin språkege motstand, som særemneforfattar. Gjennom alle desse åra som norsklærar kan eg knapt hugse mishagsytringar frå elevane, der dei jobba med å produsere og framføre korte og lange tekstar i ulike sjangrar. Derimot møter eg stadig tidlegare elevar som takkar for interessa som blei vekt gjennom denne måten å jobbe på; nokre har også blitt norsklektorar.
Som kjent jobbar eg ikkje som lærar for tida, men eg har ofte tenkt at det ville vere lettare å få til ei spennande nynorskundervisning i 2009. Det kryr av gode unge nynorskskribentar (Kalvø, Tiller, Øyehaug, Olaug Nilssen, Bråtveit, Grytten osv) for ikkje å snakke om floraen av spenstige bloggar på nynorsk eller dialekt (Viken). Dessutan gjer alle dei digitale samarbeids- og publiseringsverktøya det enklare å jobbe med hyppig tekstproduksjon.
Baklagar – men eg er ikkje klar til å henge meg på ”nei til skriftleg sidemål”- bølgja.
Dersom det var slik at vi hadde reell språkleg likestilling i heile landet, for eksempel slik at eg kunne bruke nynorsk i jobben min uavhengig av kvar eg budde, eller slik at journalistar kunne skrive nynorsk i Aftenposten og VG, ville eg vurdere synspunktet på nytt. Så lenge det er mektige krefter som prøver å hindre det eg vil kalle naturleg språkutfalding, treng nynorsken lovparagrafar som vern.
Men eg sender gjerne ein appell til Solhjell:Hald fast på skriftleg nynorsk- og bokmålsopplæring for alle, men fleire timar til norskfaget, og betre leseplikt for norsklærarar.
Gløymde ein ting: Er sjølvsagt for bruk av Nyno til eksamen. Den er til Udir.
Det ser ut for at Harbo meiner alle som skriv nynorsk eller meiner ein skal ha to jamstelte målformer i Norge, har ein eller annan politisk eller språkleg visjon for landet. Men for å sjokkera litt: ein del av oss skriv nynorsk fordi det fell naturleg! Det er nærast talemålet vårt og me skriv best på denne måten. Ok, men me treng ikkje plaga andre, vil mange seia. Jo, det må me. For til og med me som har nynorsk som naturleg skrifmål, må sjå det i bruk for å bli gode. Og, me må sjå det i god bruk. For å bli gode, gjeld det òg her at ein må øva seg. Det gjeld òg dei som skal læra opp barn og unge som har nynorsk som hovudmål. Kva erfaring har me med lærarstanden? Eg sjølv fekk ein lærar på vidaregåande som første time opplyste: "Så håper jeg ingen har kjøpt lærebøkene på nynorsk". Det ville jo øydeleggja undervisninga hennar. Ho kunne heller ikkje retta det eg skreiv, dette gjaldt brevskriving, men ga 5"for det høres jo fornuftig ut". Kom ingen elevar ho hadde til å få bruk for nynorskkunnskap i formell brevskriving seinare i livet? Med mange nynorskkommunar i fylket tvilar eg på det. Men nå er det nok blitt betre? Dessverre ser eg som mor at barna mine i barneskulen møter på same bevisstlause og kunnskapslause lærarar som eg sjølv hadde. Litt for mange kan ikkje nynorsk, dei spør elevane om rettskrivinga. Dei bruker sjølv bokmålsbok i faga fordi det er for vanskeleg for dei å lesa nynorsk. Koss trur de det blir med nynorske omgrep i andre fag då? Lærer elevane det av seg sjølv? Ein annan lærar valde å skriva bokmål på tavla for det var lettast for han. Han kunne òg fortelja at elevane var svært så flinke i å bøya nynorske substantiv, difor hadde han utfordra dei til å bøya "ein mann", men det klarte ingen. Kanskje ikkje så rart når fasiten hans var: ein mann, mannen, fleire menn, alle menna. Skal ein le eller gråta? Same dårlege haldningar eller manglande kunnskap kan ein finna i offentlege skriv. Akkurat som bokmålelevar treng å lesa godt språk for å bli gode skrivarar, treng nynorskelevar det òg. Det blir difor heilt feil å tona ned kunnskapen i nynorsk, som for dei fleste er sidemålet, ein treng faktisk ei oppjustering. Nå må lærarar slutta å tykkja synd i elevane sine fordi dei må læra noko. (Eller er det i eiga interesse dei ønskjer mindre nynorsk. Blir det for vanskeleg?) Alle veit òg at dersom noko ikkje skal vurderast i skulen, blir det lagt lita vekt på. Eller er det bare eg som har høyrt elevar spørja når oppgåver skal gjerast: Får me karakter? Difor: inn med obligatorisk sidemåleksamen igjen, set krav til karakteren 4 i norsk( som òg er nynorsk!) for å komma inn på lærarskulen. La elevar blir vant med nynorske tekstar allereie på barneskulen. Kunnskap er eit gode. Kvifor er det slik at mange minoritetselevar gjer det så bra på skulen? Jo, dei har med seg ei haldning heimanfrå at kunnskap er positivt, kunnskap kan ein faktisk få bruk for. Det er ikkje for mykje kunnskap som skapar problem for folk. Og nynorsk er òg ein kunnskap som kan lærast, men det krev lærarar som sjølv har kunnskap og positiv innstilling.
Leif sa: "Ut i fra hva elevene våre velger av lærebøker (dvs. altså si Bryne vgs på Jæren), vil jeg anta at under 30% av elevene har nynorsk som hovedmål."
Eg er elev ved bryne vgs, og mange nynorsk-elevar vel lærebøker på bokmål. Årsaka til dette er at dei tykkjar nynorsk-bøkene er vanskelegare å forstå. Betre bøker? Betre nynorskundervisning? Elles har skulen fleire lærebøker på bokmål, derfor må også nynorsk-elevar velje bokmålsbøker.
Legg inn en kommentar