GPS i norskfaget

Noen av elevene mine klager over at vi raser fra emne til emne. De får det ikke til å henge sammen; litt norrønt, litt om hypertekst, litt dikt, litt musikkvideo, litt essay, litt roman, litt femavsnittsmetode, , litt film, litt blogging, litt nynorsk, litt Scrapbook,litt rettskriving, litt av ditt og litt av datt.
Som lærer forventes det at jeg skal vise vei, og jeg skal selvsagt kunne fortelle hver enkelt elev hvor de "står" i dette fragmentariske lappeteppet (mange fine spatiale metaforer her). Jeg skal snart ha "fagsamtale" med de 84 elevene mine. Jeg kan ikke si jeg gleder meg.
Jørn Hoel Pettersen skriver et interessant blogginnlegg med tittelen "Jeg må strukturere stoffet for dem", og det er antakelig det jeg gjør - i for stor grad, jeg kaver og sliter med å lage sammenheng for meg selv og for elevene. Jeg gjør i for stor grad jobben som elevene burde være delaktig i. (En annen ting er om det en har putta inn i norskfaget egentlig henger sammen.)
Det er rart med det, når man har GPS, slutter man å lese kart, det er jo en som tenker for en, har man en kartleser i bilen, blir man selv passivisert, og man har ofte overhodet ikke peiling på hvor veien går eller hvor man er i landskapet. GPS'en forteller hvor man er, om det kommer en fotoboks, om det kommer en skarp venstresving, hvor langt det er igjen til målet osv. Når må jeg tenke sjæl - egentlig?
Jeg skal forøvrig bruke noe av denne 1. påskedagen til å legge ut plan for resten av skoleåret.