Facebook! Det tapper og distraherer.

Jeg leser med stor interesse det meste av det Eirik Newth blogger om, og han oppsummerer i dag på bloggen sin om sine 6 måneder uten Facebook. Han er sikkert ikke alene om å ha meldt seg ut eller å vurdere å melde seg ut av dette svært avhengighetsskapende verktøyet.

Vi som er lærere, og som har elever med bærbare pc'er på pulten, er ofte frustrerte over elever som er ganske så hekta på Facebook, og som ikke klarer tanken på at en oppdatering kan  gå dem forbi. Det interessante er kanskje like mye hvordan Facebook-viruset har smitta oss. Vi registrerer at alt arbeid på datamaskinen tar vesentlig lenger tid fordi vi også "må innom".  Jeg tror avhengigheten kommer av behovet for å bli sett og frykten for å være utafor. Hvis ingen trykker "liker" på en posting, så blir man jo litt urolig. Kanskje det kan være lurt å se om man kan få dekket behovet for å bli sett på andre arenaer enn Facebook. Hvem vet.
Nå er ikke Facebook bare tull og tøys. Jeg har en spansk konto for spansktalende "venner", og en kan selvsagt få oppdateringer fra aviser, interesseorganisasjoner osv. Men langt på vei synes jeg Twitter er bedre til dette.
Nå behøver man jo ikke melde seg helt ut slik som Eirik Newth har gjort. Han innrømmer dessuten delvis at han i noen grad "snylter" på konas konto ved at hun informerer han om nyheter fra familienettverk osv. Det en imidlertid kan gjøre, er å disiplinere bruken. Selv har jeg diverse tidkrevende prosjekter foran meg. Jeg har f.eks. fått penger til å skrive en fagbok for ungdom (den skriver ikke seg selv), jeg har nye fag til høsten,  jeg skal delta i diverse etterutdanning, jeg skal være med på et coachingprosjekt på skolen osv. osv. Alt gjør at jeg må ha evnen til å holde fokus mot kortsiktige og langsiktige mål, og jeg må - som elever og som andre kunnskapsarbeidere styre unna det som tapper energi og det som generelt er distraherende, f.eks.  at jeg sjekker epost hvert 10. minutt eller at jeg stadig må innom Facebook. Facebook én gang om dagen eller én gang i uka? Det er i alle fall en start.
Jeg synes forøvrig det er befriende med aktiviteter der jeg ikke kan multitaske  som når jeg danser salsa eller spiller golf. Det er deilig å bare være i den ene tingen, det er heller ikke så lett å multitaske når man er på kino,  man avbrytes ikke av reklame, og selv om reclinerstolen og surroundanlegget og led-tven på 55 tommer teknisk sett kan gi en teknisk sett tilfredstillende filmopplevelse, kjennetegnes min tv-seing av distraksjon og avbrytelser. Er jeg alene her? Når man har betalt sine 85 kroner for en kinobillett kan man selvsagt forstyrres av den popcornspisende sidemannen, likevel, jeg går inn i filmens verden på en annen måte enn når jeg ser den på en tv-/pc-skjerm.

Å bli privatist i norsk?

I den siste tida har jeg fått flere spørsmål fra folk som vurderer å ta norsk som privatist. Det som er rett for noen, vil være helt feil for andre. Så jeg understreker når jeg blir bedt om råd, at det ene eller det andre vil gi det beste resultatet - for alle. Jeg vil også her skille mellom dem som tar faget som privatister, men som følger et strukturert opplegg med veiledning, og for dem som mer eller mindre tar faget på egenhånd. Selv jobber jeg med privatister som tar faget hos NKS. En kjøper her en struktur, veiledning, oppgaver som gjøres underveis og som man får tilbakemelding på. Det er jeg som har utviklet kurset, og ikke for å drive reklame for det, men i likhet sikkert med tilsvarende kurs, er det laget av en erfaren lærer og sensor (undertegnede) som kjenner eksamen og læreplanene godt. Noen vil her kunne få slike kurs dekket av NAV ettersom kurset kan hjelpe folk over fra trygd i studier som kvalifiserer til arbeid. Ulempen er at disse kursene er forholdsvis dyre hvis man skal betale dem selv.
Som hovedregel anbefaler jeg ikke at man uten videre hopper av undervisning fordi man synes læreren er kjedelig eller fordi man vil slippe de 10 timene man har på påbygg. Å lese uten plan og veiledning er ingen god idé. Mange som kutter ut fag fordi de tror det bare er å lese læreboka, blir ofte overrasket over eksamen og gjør det dårlig. Mange av dem jeg har strøket til eksamen nå i vår, har tydeligvis ikke peiling på sentrale ting i norskpensumet. Det er tragisk og ikke kjekt! Om man bør/kan vurdere norsk som privatist henger også noe sammen med ambisjonene om karakter. Er målet å få bestått, eller trenger man gode karakterer for å komme inn på studier med høyt karaktersnitt?
Noen får hospitere i en vanlig norskklasse, dvs. de har sagt fra seg elevstatusen (man søker skolen om å bli delkurselev). Merk at du som elev da i utgangspunktet ikke har rett på oppfølging av læreren. Noen vil delta på prøver og få vurdering. Andre lærere vil ikke bruke tid på deg fordi du ikke er elev, og derfor ikke lærerens ansvar.
Utfordring for privatistene er altså, å vite hva man bør jobbe med, og man må få vite om det man produserer av stiler osv, holder mål slik at vet hva man bør forbedre, f. eks. nynorsken! En må også selv melde seg opp til eksamen (for høsten 2011 blir det antakelig en eller annen gang i september på privatistweb.no - følg her med på fristene som legges ut)
Det neste er å ha selvdisiplin nok til å jobbe jevnt og trutt gjennom hele året. De fleste ungdommer i 17-19 års alderen har ikke denne selvdisiplinen. Så blir det kanskje noen skippertak. Selv så har jeg tatt mange fag via nettundervisning, helt opp på hovedfagsnivå. For meg har fleksibiliteten vært avgjørende. Jeg tok seinest spansk nå i november gjennom universitetet i Bergen. Men da betaler jeg ganske dyrt, men det gjør at jeg har sluppet mange reiser, og at jeg har kunnet jobbe som vanlig. Så har det selvfølgelig gått utover fritida.

**
Det jeg vil konkludere med er at det å ta norsk helt på egenhånd, kan være rett for en liten gruppe elever. Det er motiverte elever med selvdisiplin, det er ungdommer med tilgang til noe veiledning, det er elever som av ulike grunner som sjukdom, geografiske forhold -(jeg har dette året veiledet en privatist på jordomseiling!), eller andre ting som altså ikke kan følge vanlig undervisning. Det er dessuten noen ganske få elever som ekstremt begavet, og som egentlig er på universitetsnivå, men dem kommer jeg ikke inn på her.
Fordeler med å være elev; det er gratis i den forstand at man ikke betaler skolepenger (men man betaler med sin tid!) og man loses som regel trygt gjennom læreplanen av en forhåpentligvis flink og inspirerende lærer, man får også standpunktkarakter. I tillegg er man del av et klassefellesskap. Å være elev handler ikke bare om fag, det handler om å være sammen med andre i ungdomstida.
Hva tenker dere som leser om dette jeg skriver? Skriv gjerne en kommentar i kommentarfeltet!

Sidemål våren 2011

Oppgavene ble i grunn slik jeg hadde forestilt meg med tanke på hovedmålseksamenen forrige uke, kåseri og essay, og jeg hadde vel også i bakhodet både todelt oppgave og novelle- og diktanalyse.
Novella "Tørst" av Wenche Krossøy er vel nærmest en klassiker som mange elever har jobbet med i løpet av videregående skole. Så noen har kanskje en ferdig analyse liggende på harddisken? Udir var kjappe med å legge ut hovedmålsoppgavene, jeg har ikke sett at de har rukket å gjøre det med sidemålsoppgavene foreløpig så jeg har skannet inn oppgaveteksten for dem som ikke har lyst til å vente på Udir.