mandag, juni 27, 2011

Facebook! Det tapper og distraherer.

Jeg leser med stor interesse det meste av det Eirik Newth blogger om, og han oppsummerer i dag på bloggen sin om sine 6 måneder uten Facebook. Han er sikkert ikke alene om å ha meldt seg ut eller å vurdere å melde seg ut av dette svært avhengighetsskapende verktøyet.
Vi som er lærere, og som har elever med bærbare pc'er på pulten, er ofte frustrerte over elever som er ganske så hekta på Facebook, og som ikke klarer tanken på at en oppdatering kan  gå dem forbi. Det interessante er kanskje like mye hvordan Facebook-viruset har smitta oss. Vi registrerer at alt arbeid på datamaskinen tar vesentlig lenger tid fordi vi også "må innom".  Jeg tror avhengigheten kommer av behovet for å bli sett og frykten for å være utafor. Hvis ingen trykker "liker" på en posting, så blir man jo litt urolig. Kanskje det kan være lurt å se om man kan få dekket behovet for å bli sett på andre arenaer enn Facebook. Hvem vet.
Nå er ikke Facebook bare tull og tøys. Jeg har en spansk konto for spansktalende "venner", og en kan selvsagt få oppdateringer fra aviser, interesseorganisasjoner osv. Men langt på vei synes jeg Twitter er bedre til dette.
Nå behøver man jo ikke melde seg helt ut slik som Eirik Newth har gjort. Han innrømmer dessuten delvis at han i noen grad "snylter" på konas konto ved at hun informerer han om nyheter fra familienettverk osv. Det en imidlertid kan gjøre, er å disiplinere bruken. Selv har jeg diverse tidkrevende prosjekter foran meg. Jeg har f.eks. fått penger til å skrive en fagbok for ungdom (den skriver ikke seg selv), jeg har nye fag til høsten,  jeg skal delta i diverse etterutdanning, jeg skal være med på et coachingprosjekt på skolen osv. osv. Alt gjør at jeg må ha evnen til å holde fokus mot kortsiktige og langsiktige mål, og jeg må - som elever og som andre kunnskapsarbeidere styre unna det som tapper energi og det som generelt er distraherende, f.eks.  at jeg sjekker epost hvert 10. minutt eller at jeg stadig må innom Facebook. Facebook én gang om dagen eller én gang i uka? Det er i alle fall en start.
Jeg synes forøvrig det er befriende med aktiviteter der jeg ikke kan multitaske  som når jeg danser salsa eller spiller golf. Det er deilig å bare være i den ene tingen, det er heller ikke så lett å multitaske når man er på kino,  man avbrytes ikke av reklame, og selv om reclinerstolen og surroundanlegget og led-tven på 55 tommer teknisk sett kan gi en teknisk sett tilfredstillende filmopplevelse, kjennetegnes min tv-seing av distraksjon og avbrytelser. Er jeg alene her? Når man har betalt sine 85 kroner for en kinobillett kan man selvsagt forstyrres av den popcornspisende sidemannen, likevel, jeg går inn i filmens verden på en annen måte enn når jeg ser den på en tv-/pc-skjerm.

4 kommentarer:

Torger Åge Sinnes sa...

Spennende tema.

Selv har jeg valgt å fjerne Facebook fra min smarttelefon, samt å ikke ha bokmerket Facebook i min nettleser.

Jeg bruker Ubuntu, så dermed kan jeg legge til Facebook-chaten som blir sømløst integrert i mitt skrivebord på lik linje med MSN.

Disse to lyndmeldingstjenestene ligger "ute av synes", og dermed er veldig mye gjort.

Geir sa...

Jeg tror du tar feil på ett punkt her: Det handler først og fremst ikke om å bli sett, men om ikke å gå glipp av. Dessuten har jeg stor tro på de som sammenligner Facebook-rusen med andre adrenalin-kick. Du blir urolig hvis stimuli begrenses.

Aud Venke sa...

Interessant. Ser eg bruker twitter meir og meir.der er den direkte tilbakemeldinga. Men så er det spes familen då. Ser eg har fått tettare kontakt med slekta etter Facebook.og det er kjekt.
Trur det er viktig for oss å trene på når vi er på nett og når ikkje. Ser tildømes at epost kan forstyrre arbeidet om eg sjekkar alt heile tida. På jobb prøver eg å ha tider der eg svarer slik at tanken får bittelitt ro

Sam sa...

Begrensing og bevisstgjering er nok stikkord, ja :)
Det er så lett med fb, -ein "skal berre sjekke noko". -Det tek jo så kort tid. Sjølv om ein ser vekk i frå at ein oftast vert frista til å sjekke noko anna òg, "når ein no først sit ved maskina", så vert alle desse småvisittane samla sett til mykje tid ein kunne ha nytta til noko meir direkte konstruktivt.