Å bli privatist i norsk?

I den siste tida har jeg fått flere spørsmål fra folk som vurderer å ta norsk som privatist. Det som er rett for noen, vil være helt feil for andre. Så jeg understreker når jeg blir bedt om råd, at det ene eller det andre vil gi det beste resultatet - for alle. Jeg vil også her skille mellom dem som tar faget som privatister, men som følger et strukturert opplegg med veiledning, og for dem som mer eller mindre tar faget på egenhånd. Selv jobber jeg med privatister som tar faget hos NKS. En kjøper her en struktur, veiledning, oppgaver som gjøres underveis og som man får tilbakemelding på. Det er jeg som har utviklet kurset, og ikke for å drive reklame for det, men i likhet sikkert med tilsvarende kurs, er det laget av en erfaren lærer og sensor (undertegnede) som kjenner eksamen og læreplanene godt. Noen vil her kunne få slike kurs dekket av NAV ettersom kurset kan hjelpe folk over fra trygd i studier som kvalifiserer til arbeid. Ulempen er at disse kursene er forholdsvis dyre hvis man skal betale dem selv.
Som hovedregel anbefaler jeg ikke at man uten videre hopper av undervisning fordi man synes læreren er kjedelig eller fordi man vil slippe de 10 timene man har på påbygg. Å lese uten plan og veiledning er ingen god idé. Mange som kutter ut fag fordi de tror det bare er å lese læreboka, blir ofte overrasket over eksamen og gjør det dårlig. Mange av dem jeg har strøket til eksamen nå i vår, har tydeligvis ikke peiling på sentrale ting i norskpensumet. Det er tragisk og ikke kjekt! Om man bør/kan vurdere norsk som privatist henger også noe sammen med ambisjonene om karakter. Er målet å få bestått, eller trenger man gode karakterer for å komme inn på studier med høyt karaktersnitt?
Noen får hospitere i en vanlig norskklasse, dvs. de har sagt fra seg elevstatusen (man søker skolen om å bli delkurselev). Merk at du som elev da i utgangspunktet ikke har rett på oppfølging av læreren. Noen vil delta på prøver og få vurdering. Andre lærere vil ikke bruke tid på deg fordi du ikke er elev, og derfor ikke lærerens ansvar.
Utfordring for privatistene er altså, å vite hva man bør jobbe med, og man må få vite om det man produserer av stiler osv, holder mål slik at vet hva man bør forbedre, f. eks. nynorsken! En må også selv melde seg opp til eksamen (for høsten 2011 blir det antakelig en eller annen gang i september på privatistweb.no - følg her med på fristene som legges ut)
Det neste er å ha selvdisiplin nok til å jobbe jevnt og trutt gjennom hele året. De fleste ungdommer i 17-19 års alderen har ikke denne selvdisiplinen. Så blir det kanskje noen skippertak. Selv så har jeg tatt mange fag via nettundervisning, helt opp på hovedfagsnivå. For meg har fleksibiliteten vært avgjørende. Jeg tok seinest spansk nå i november gjennom universitetet i Bergen. Men da betaler jeg ganske dyrt, men det gjør at jeg har sluppet mange reiser, og at jeg har kunnet jobbe som vanlig. Så har det selvfølgelig gått utover fritida.

**
Det jeg vil konkludere med er at det å ta norsk helt på egenhånd, kan være rett for en liten gruppe elever. Det er motiverte elever med selvdisiplin, det er ungdommer med tilgang til noe veiledning, det er elever som av ulike grunner som sjukdom, geografiske forhold -(jeg har dette året veiledet en privatist på jordomseiling!), eller andre ting som altså ikke kan følge vanlig undervisning. Det er dessuten noen ganske få elever som ekstremt begavet, og som egentlig er på universitetsnivå, men dem kommer jeg ikke inn på her.
Fordeler med å være elev; det er gratis i den forstand at man ikke betaler skolepenger (men man betaler med sin tid!) og man loses som regel trygt gjennom læreplanen av en forhåpentligvis flink og inspirerende lærer, man får også standpunktkarakter. I tillegg er man del av et klassefellesskap. Å være elev handler ikke bare om fag, det handler om å være sammen med andre i ungdomstida.
Hva tenker dere som leser om dette jeg skriver? Skriv gjerne en kommentar i kommentarfeltet!