Om brannslukking og langsiktige mål.

Noe av det som gjør at jeg trives med å være lærer i videregående skole, er at jeg "eier" mye av tida mi. Ca en tredjedel av tida er jeg i klasserommet med elevene, og  min opplevelse er at jeg faktisk i motsetning til da jeg var avdelingsleder, kan styre store deler av dagen min. Det blir likevel arbeid nok, og det er både tidlige morgen- og  seine kveldsskift, og stort sett alltid litt jobbing i helgene og. Men jeg må faktisk planlegge selv, jeg har ingen sjef som forteller meg hva jeg til en hver tid må gjøre. Og det synes jeg er flott.
Noe av det jeg lærte (og måtte lære) da jeg var avdelingsleder, var å skille mellom langsiktige og kortsiktige mål (les "brannslukking"). Det er imidlertid fullt mulig å kun forholde seg til kortsiktige mål, den neste timen, den neste dagen, stilbunken som ligger og venter. En kan løpe rundt og alltid ha det travelt.  Hvis man ikke forholder seg bevisst til langsiktige mål, vil faglig utvikling og etterutdanning bli  skadelidende. Det er ikke bra for å si det mildt for oss i kunnskapsbransjen.
Etterhvert som en lærer begynner å få rutine (selv mener jeg at jeg brukte 7 år  på det), vil det være mulig å gradvis klare å flytte fokuset fra det kortsiktige til det langsiktige.  En fersk lærer vil kanskje bruke mer enn 95% av oppmerksomheten på dagen i dag og dagen i morgen. Etterhvert som jobben begynner å bli en del av ryggmargsrefleksene, og jeg får oversikt over fag og læreplaner, kan jeg flytte fokuset på det mer langsiktige, eventuelt at  jeg kan ta   hyppige og lange kaffepauser.
Alle uker ser ikke akkurat slik ut som jeg viser ovenfor, og  det er også  visse svakheter ved planen jeg viser. Det er lite fellestid, og det blir  derfor kamp om dette knapphetsgodet. Jeg er ikke for møter for møtenes skyld, Men vi trenger møter på ulike nivåer, men det er mange lærere som har opptil både 3 og 4 fag, så  det å finne møtepunkter som ikke kolliderer er vanskelig, og det forhindrer en mer systematisk samkjøring og deling. Det at jeg ikke har 2-3-4 fag gjør at jeg på min side kan effektivisere forberedelsesarbeidet.
Det er imidlertid ikke poenget med dette innlegget.  Poenget er at vi bruker tid på det langsiktige arbeidet.  I ledelseslitteraturen kan man av og til lese om 80/20-prinsippet, som går ut på at vi bruker 80 % av tida på det som står for 20% av verdiskapingen. Nå kan ikke dette overføres direkte her, men formelen 80/20- synes jeg er interessant i hvordan man ideelt sett bør fordele innsatsen på det kortsiktige og langsiktige.  Sett systematisk  av tid til det mer langsiktige arbeidet,  til lesing av faglitteratur, til forbedring av faglige opplegg,  til blogging,  til evaluering, og til  ting som forhåpentligvis gjør at undervisningen blir bedre - på litt lengre sikt. Det gir også en egen tilfredstillelse, at jeg utvikler meg i jobben min, at jeg lærer.  Jeg er overbevist om at lærere som ikke lærer, som ikke er i utvikling, blir frustrerte. Jeg tror at det å lære er et grunnleggende behov.
Til dette vil jeg gjerne ha skjermet tid. Som det framgår på planen, så synes jeg for min del at onsdag formiddag egner seg til dette.  For meg vil skjermet tid si at jeg jobber hjemme.
Hvor mye av tida vår bruker vi på brannslukking? 70-80-90-100% Hvor mye av tida bruker vi på det langsiktige? 0-10-20-30%?