Digital dømmekraft

Jeg er i skrivende stund på NKUL, et flott og viktig møtested for oss som er opptatt av koblingen mellom teknologi og læring. På en av sesjonene ble boka til Douglas Rushkoff nevnt, Ten commands for a digital age, der han skriver tankevekkende og innsiktsfullt om digital kultur. Etter å ha lest første kapitlet nøler jeg ikke med å anbefale boka videre.
La meg sitere noen setninger:
"As Internet connections grow faster, fatter and freer, however, we are more likely to adopt an "always on" approach to media. Our broadband conncections - whether in our homes or in our phones - keep our applications on, updating, and ready at every moment. Anytime anyone or anythin wants to message, emial, tweet, update, notify, or alert us, something dings on our desktop or vibrates in our pocket. Our devices and, by extension, our nervous systems are now attache to the entire online universe, all the time. Is that my phone vibrating?"
 Det var første digresjon.
En av sesjonene på NKLUL var om digital dømmekraft, og det handla ikke uventet mye om nettmobbing osv. Det er jo på sin plass, men samtidig synes jeg ett aspekt ved digital dømmekraft gjerne forsvinner, og det handler om evnen til å velge hvilke verktøy man skal bruke når, og når man ikke skal bruke digitale verktøy i det hele tatt. Det handler altså om egenkontroll, om å fokusere, om å jobbe med en ting over tid selv om det kan være slitsomt og kjedelig. En formel jeg gjerne kommer tilbake til er læring = konsentrert arbeid x tid.

 I boka Outliers skriver Malcolm Gladwell  om å gjøre det bra, eller for å være enda mer presis, nøkkelen for å gjøre det ekstremt bra. Han har mange forklaringer, men én forklaring er at  enerne har brukt tusenvis av timer for å tilegne seg de ferdighetene som vi liker å beundre.  Og ikke nok med at de har brukt masse tid, de har fått hjelp, støtte og veiledning underveis.
 Torkel Klingberg, professor i kognitiv neurovitenskap vid Karolinska institutet, snakket om hukommelsestrening, om man kan "øve opp arbeidsminnet" i sin NKUL-keynote. I forbindelse med et avisintervju blir han spurt om råd for dem som vil lære effektivt:
" Hur ska barnen plugga på bästa sätt för att använda sitt minne? – Reducera distraktion som äter av arbetsminneskapaciteten! Man ska inte göra två saker samtidigt. Rensa skrivbordet och ha inte lockande saker i närheten. "
 I det teknologitette klasserommet slik jeg opplever det i videregående skole, har vi gjort det motsatte av å redusere på distraksjonselementene. Hva gjør vi med multitasking, de digitale avsporingene,  det at vi liker og at vi er vant til å gjøre flere ting samtidig? Nok en anbefaling, en artikkel om multitasking på Slate. You’ll Never Learn!

Students can’t resist multitasking, and it’s impairing their memory.

Jeg har tidligere på bloggen og i bøkene jeg har skrevet omtalt  pomodoroteknikken, en måte å øve opp evnen til å konsentrere seg, og jeg tror det er grunnleggende i det teknologitette klasserommet at man sammen med elevene har strategier for å øve opp elevens  og i og for seg vår egen evne til å fokusere og konsentrere seg. Avslapningsteknikker, gjerne mindfullness-inspirert, det er sikkert ulike veier til målet her.  Vi snakker gjerne om "selvregulerte elever" - de med stor grad av indre motivasjon. Vil det si at noen elever er dømt til å mislykkes? Eller - kan alle utvikle en større grad av selvregulering?