Adaptasjon og fordypningsemne

Vi er i gang med fordypningsemne i Vg3, kom litt for seint igang skal jeg innrømme. Men det virker som om adaptasjon kan bli et hett emne. Jeg skrev en tekst om det i fjor i Google Dokumenter som tar utgangspunkt i boka Fra bok til film : om adapsjoner av litterære tekster av Arne Engelstad (2007) som jeg har redigert litt på. Jeg har etterhvert en base med "hjelpetekster" som jeg bruker i forbindelse med undervisninga som jeg henter fram og redigerer og forsøker å forbedre og videreutvikle. Google- dokumentet slik det foreligger idag er limt inn nedenfor. Sidetallet referer da til boka av Engelstad.)

Engelstads ambisjon er å undersøke hva som skjer med en fiksjonstekst når den flyttes fra et verbalt til et visuelt medium (les film)(s. 19)

Argumenter for å at filmselskapene tar utgangspunkt i romaner

a. bestselgere - en tar gjerne utgangspunkt i historier en vet fungerer, som mange kjenner, som mange har lyst til å se hvordan ser ut på film (eks. DaVinci-koden, Menn som hater kvinner osv.)

b. legitimerer filmen som seriøs kunstart (f.eks. ved å ta Shakespeare eller andre klassiske forfattere). Ellers diskuterer Engelstad hvorvidt filmatiseringen holder samme kvalitet som det litterære forelegget, om hvorvidt det kan være lurt å gjøre som Hitchcock, å ta utgangspunkt i middelmådig litteratur for sine filmer.

c. En finner i bøkene de gode fortellingene!

d. Ønsket å gjennom filmen "nytolke" fortellingen, nye lesninger, ny forståelse, modernisering, "remake" av tidligere fortellinger (eksempelvis kan man si at filmen Avatar er en remake av filmen/fortellingen Pochahontas)

Innvendinger: filmen reduserer, forenkler, forkorter, forandrer (s. 27)
Flertydighet blir entydighet, antydning og mulighet, mangfold av tolkingsmuligheter blir redusert til klarhet og eksplisitet.
Det er da et viktig spørsmål du bør spørre deg når du jobber med bok blir film. Innbyr boka til flere tolkinger og måter å forstå f.eks. hovedpersonene på? Er boka mer "flertydig" enn filmen? På hvilken måte er det gjort? Kan man si at boka er en åpen tekst, mens filmen er en lukket tekst? Her vil det selvsagt være grader av åpenhet og lukkethet

Mottakerkompetanse?
Er det slik at litteraturen er mer krevende, og at billedmediene/filmen reduserer og passiverer tilskueren? Hva slags tilskuerkompetanse kreves? Hvilke koder skal tolkes?
Han nevner musikkvideoens ofte komplekse fortellingsstruktur som kan virke forvirrende og krevende, men hevder at filmene Shortcuts og Hawaii Oslo med sine småfortellinger vevd i hverandre (av Engelstad karakterisert som flerhandlingsdramaturgi, multifortelling eller (eng.) multiplot) forteller at vi har vennet oss til denne type narrative kompleksitet. Crash og Babel er filmer som også er laget på samme måte.
Engelstad antyder at vi som tilskuere har lært oss en avansert filmspråk og tåler sprang i tid og handling i større grad enn for 20 år siden. Dette er noe en selvsagt bør kommentere i forhold til de bøker og filmer en jobber med. På hvilken måte er de krevende?
Hva slags type "sprang" i tid og handling finner du i bok og film? Er det gjort forskjellig?

Troskap mot teksten?
Skal filmen ha som ideal å være "tro mot teksten", f.eks. dialogen? Ofte vil en se på filmens rulletekst at filmen er laget "fritt etter...." En bør selvsagt kommentere endringer som er gjort når bokas fortelling er flyttet over i filmmediet. Hva kan grunnen være? Ofte har filmen et kommentatorspor der en kan få verdifull innsikt i de valg som regissør og manusforfatter har måttet gjøre. Hva er f.eks. grunnen til at en i filmen Tatt av kvinnen har valgt å gjøre den kvinnelige hovedpersonen så mye mer negativ, og hva kan grunnen være for at en har valgt å lage en alternativ happyending i samme film i forhold til boka der hovedpersonen gjenopptar samlivet med Marianne?
Når vi snakker om troskap mot teksten, er det viktig å understreke at det ikke nødvendigvis er samme tekst selv om ordene er like. På filmen uttales ordene med et bestemt trykk, et bestemt tonelag, understreker et bestemt stemning, med eller uten pauser og ledsaget av bilder. Det er klart at den teksten kan formidle noe annet enn replikkene vi måtte lese i boka (s.91)

Intertekstualitet
Det at en finner spor av andre tekster i teksten (boka/filmen/videoen osv....)
"Det er ikke noe nytt fenomen at tekster siterer eller bevisst alluderer til andre tekster i håp om at mottakeren skal legge merke til disse hentydningene" (s. 46), men det kan også være ubevisste referanser som forfatter/filmskaper kanskje ikke selv er klar over. Noen vil da hevde at kunst aldri er original, en tekst kompilerer og tar opp i seg andre tekster (s.47). Kan du finne eksempler på intertekstualitet i bok og film?

Ulike medier
Hendelsene i boka forestiller vi oss (konseptuelt), filmens begivenheter sanser vi, perseptuelt (s. 55). Noe fortelles i boka eller vises i filmen, men det er også tomrom, lakuner, der en regner med at leseren/(tilskueren) selv vil lese inn og tenke seg at det å vise bilder av en flyplass og så et fly i lufta underforstått betyr at en eller flere personer i fortellinga gjør en reise. Viser man en først et panoramabilde av Manhattan med Hudsonelven i forgrunnen for så å vise en bygning i New York for så å zoome seg inn på en bestemt leilighet, er det for å fortelle at det er i denne leiligheten i New York handlinga vil utspille seg. I boka kan forfatteren skrive: "Så gikk det tre år" (det Engelstad kaller for "tidsforkorting" s. 122). Hvordan vil det formidles i filmmediet, nemlig at vi gjør et langt sprang i tid?
Engelstad peker også på det man kan kalle for filmspråklige koder, f.eks. bruk av undervinklet kamera (froskeperspektiv) som kan gi en følelse av avmakt og frykt (s. 94). Det vil også være interessant å se på bruk av lyd, diegetisk lyd eller naturlig lyd er f.eks. fuglekvitter eller personenes replikker, mens ikke-diegetisk lyd er f.eks. musikken som er lagt på. Skal man sammenlikne bok og film, må en se og reflektere over de mediespesifikke utrykkene, og da er bruken av lyd selvsagt svært interessant.

Fortellerstemmen? I boka så har vi en forteller, og vi skiller gjerne mellom personal fortelling der handlingen formidles gjennom en eller flere av personene i boka, et eksempel på dette er boka Sult av Hamsun som fortelles i jeg-person. Så vil man i andre bøker igjen finne at forteller-instansen ikke er formidlet gjennom én person. Det som skjer formidles som om det er sett utenfra. Hvordan løses dette i filmen? Den personale fortelleren i romanen gjør at det kanskje blir lettere å leve seg og identifisere seg med hovedpersonen. Hvordan kan man oppnå det samme rent filmatisk? Ved hjelp av nærbilder? Ved å fokusere på hovedpersonens ansiktsuttrykk? Ved at kameraet følger hovedpersonens blikkretning? Poenget er at vi som lesere/tilskuere pusler sammen mange biter og lager sammenhenger, finner mening. Utgangspunktet er at vi er fortrolige med tegnenes betydning, hva ting skal bety, at f.eks. en type musikk som er ment å formidle harmoni og lykke eller angst og uhygge. Hvis det f.eks. i boka formidles av hovedpersonen er ensom, hvordan gjøres det i filmen? Hvordan formidle en følelse av ensomhet? Hva slags type bilder og hva slags musikk kan gi eller forsterke denne følelsen (bilder og lyd er jo eksempler på det vi kaller for mediespesifikke utrykk)? I film er det også vanlig med såkalt planting, det vil si at vi får presentert informasjon som ikke gir mening før seinere, kanskje ikke før helt på slutten av filmen. Finner du planting i din film? Finner du noe tilsvarende i boka? I James Bond er det i mange filmer fast prosedyre at han tidlig i filmen, blir utrustet med alle mulige rare gjenstander, gjenstander han får bruk for på det mest kritiske seinere i filmen. En parallell her er eventyret om prinsessen som ingen kunne målbinde. Askeladden går langs veien og plukker opp alle mulige rare gjenstander som det skal vise seg han får bruk for seinere. Det kan også sees på som en variant av "planting".
Engelstad diskuterer filmatisering av boka Søndag. Han hevder at det i filmen som da heter Søndagsengler, er brukt flg. virkemidler for at vi skal identifisere oss med hovedpersonen som heter Maria:
a. sentralisering - dvs at Maria er med i de fleste bildene, eventuelt at kameraet følger hennes blikk
b. voiceover (vi hører hva Maria tenker, såkalt "ikke-diegetisk lyd")
c. subjektiv lyd (vi hører det Maria hører)

Generelt råd - i en analyse vil det være lurt å gå inn på spesielle scener og ikke tro at man på kort tid kan snakke inngående om hele filmen/boka. Jeg tror ofte det kan være lurt å som Engelstad gjør i forbindelse med Søndagsengler, å gå spesielt inn på de første minuttene (anslaget) i filmen og her sammenlikne med boka. Vil anslaget i filmen ha en annen funksjon enn bokas innledning? Er det her ulike behov?
En film kan sees alene eller sammen med andre, den vil som regel ha en varighet på mellom 1,5 til en sjelden gang opp mot tre timer. Det vanlige er ca 2 timer. Svært mange filmer er strukturert etter den såkalte Hollywoodmodellen (se illustrasjon nedenfor). Det kan være fordi en har en tro på at denne strukturen fungerer på film. Men det er jo ikke sikkert at den samme strukturen fungerer i boka. Boka leses alene, lesingen går som regel over flere dager selv om noen en sjelden gang kan lese en bok i en jafs. Som leser har du ikke nødvendigvis de samme forventninger eller behov som når du ser en film på kino.

I forbindelse med framføring av et fordypningsemne bør en lage "skjermdumper" av ulike scener for å kommentere billedbruken. (Hvordan? Stort sett fungerer det slik at en kjører filmen på egen data, setter filmen på pause, trykker PrntScr, for så å lime inn bildet f.eks. i Powerpoint, Keynote, Impress eller tilsvarende)
Engelstad peker også på bruk av lys og farger i filmen som eksempel på mediespesifikke uttrykk. Eksempelvis kan "overeksponerte bilder" være visualisering av "drømmer, fantasier og indre forestillinger hos filmforestillingens personer" ( s. 110). En kan eksempelvis se bruk av fargefiltre for å forsterke en stemning.
Jeg skal ikke skrive så mye om filmmusikk her, utover å si at den kan forsterke bildene eller "forankrer" bildene, men musikken kan også gi bildene en helt ny betydning. Engelstad skriver om kontrapunktisk musikk, der musikken på sett og vis kan sies å motsi bildene. Han nevner nedslakting av mennesker til musikken av et vakkert jødisk barnekor i Steven Spielbergs Schindlers liste (1993) som eksempel ( s. 130).
Når en lytter til filmmusikk, kan man jo tenke over om hvorvidt musikken er understrekende og forsterkende på en overtydelig og slitsom måte, eller om den er forsiktig antydende. Musikken vil uansett ofte være en stor del av en filmopplevelse.

Skuespillerne
Hvilken virkning har det at vi kanskje har opplevd skuespillerne i mange filmer?

Hva er en god analyse av "bokblirfilm"?
Det kan være greit å ta fatt i begrepene "historie" og "diskurs". Det første begrepet sier seg nesten selv. Historien er handlingen i boka. Vi spør oss hva handler boka/filmen om? Så kan man gi et handlingsreferat der en peker på handlingen, de viktigste personene, miljøet som handlingen utspiller seg i osv. Diskursen er bokas/filmens hvordan.
Ettersom en del elever tar dette, vil jeg understreke at en bokblirfilm-oppgave kan være både morsomt og interessant, men også en utfordrende oppgave ettersom en der skal ha innsikt og forståelse for diskursen, altså både for romanens og filmens virkemidler (altså de mediespesifikke virkemidlene).
En sammenlikning som typisk nok ikke står til bedre enn karakteren 3, er en sammenlikning som hovedsaklig handler om likheter og ulikheter i fortellingen. Det er ikke uinteressant å diskutere hva som er fjernet eller lagt til i filmen, men for å få karakteren fire eller bedre må en i tillegg altså vise innsikt i fortellingenes uttrykkside.
Vi sier at en roman/novelle består av to hovedelementer, scener og fortellerreferat. Engelstad påstar at fortellerreferatene ofte blir scenisk framstilt i filmen, videre at kronologien gjerne endres. Hvorfor?
Når vi leser f.eks. Mannen som elsket Yngve, danner vi oss et bilde av hovedpersonen. Hva i boka er det som gjør at vi får dette bildet? Får vi tilgang til tankene hans? Blir han beskrevet direkte? Blir han beskrevet ved det han sier eller det han gjør? Tilsvarende, hvordan framstilles hovedpersonen i filmatiseringen? (Hvordan brukes kameravinkel, hvordan brukes musikken for å formidle et bilde av hovedpersonen? En må se på filmens uttrykksside (musikk, billedutsnitt, kameraføring (eksempelvis tilting eller panorering), klipping) i forhold til bokas uttrykksside (teksten).
Siter tekst fra boka - skriv den inn på presentasjonen. Vis små korte sekvenser av filmen.
Engelstad understreker at en fullstendig analyse av bok og film neppe er gjennomførbart. En må velge ut visse aspekter. Han anbefaler at man plukker ut sekvenser i bok og/eller film som har gjort spesielt inntrykk, og at en så ser på hvordan disse sekvensene er framstilt i de ulike mediene. Personframstillingen i bok og film er også noe en bør se spesielt på. Hvilke grep har forfatter og regissør gjort når de har skapt enten romanfigurer eller figurer på film.


I vurderingen av et fordypningsemne som tar for seg bok blir film, legger en selvsagt også vekt på det rent framføringsmessige, at en har en ryddig presentasjon, vet å utnytte tekniske hjelpemiddel, er engasjert og mottakerorientert osv. I tillegg kommer at en har en kildeliste som viser at en har satt seg godt inn i hva kloke mennesker har sagt om emnet. Det er med på å skape tiltro til at du selv har jobbet godt med emnet.

Dette er ikke en enkel oppgave, og som en elev sa til meg. "Jeg hadde tenkt å ha om adaptasjon helt du du begynte å undervise om det."